Forebygging med verdighet

Posted on november 6, 2014

2


Har du lest Dr. Suess barnebok «Oh, the places you’ll go»? Den er genial. Den kommuniserer på en oppriktig måte at motgang og psykiske vansker er noe vi alle må forberede oss på når vi begir oss ut i livet. «I’m sorry to say so, but sadly it’s true, that bangups and hangups can happen to you…»

«All alone, whether you like it or not, alone is something you’ll be quite a lot. And when you’re alone there’s a very good chance, you’ll meet some things that scare you right out of your pants. There are some down the road between hither and yon, that can scare you so much you won’t want to go on. But on you will go. Though the weather be foul. On you will go though your enemies prowl…»

Hvem og hva skal vi rette forebygging mot?

Det å se psykiske vansker som et fellesmenneskelig problem heller enn avvik har stor betydning for hvordan vi utformer forebyggende tiltak. Da gjelder det ikke lengre å finne fram til de sårbare, de svake eller de som er i risiko. Det gjelder å temme de kreftene i oss mennesker som skaper unødvendig lidelse og bygge opp en følelse av fellesskap og felles sak som kan øke motstandskraften hos hver enkelt av oss. Mye av det som skaper unødig psykisk lidelse handler om verdighetsbrudd. Det handler om at andre oppfører seg mot deg som om du er mindre verdt enn dem – enten de håner og mobber, misbruker eller utnytter, baksnakker, utstøter eller mistror deg, eller de truer med eller utfører vold, diskriminerer, snakker nedsettende om en gruppe du hører til eller holder tilbake økonomiske goder og nødvendig hjelp. Det handler om et budskap om mindreverd som til slutt blir internalisert, hvorpå verden blir et skremmende eller deprimerende sted å være. Det handler om skam. Verdighetsbrudd hoper seg ofte opp for grupper som er stigmatisert. Jo mer intenst budskapet er, desto vanskeligere blir det å stå imot.

Motsatt er beskyttelsesfaktorer ting som styrker følelsen av verdi – som opplevelsen av å være del av et fellesskap, muligheten til å bidra med noe som anses som verdifullt, mennesker som tror på deg og heier på deg, og støtte i din kamp for verdighet.

 

Holdninger og vanlig praksis gjør oss blinde

En av de tingene som er vanskelig når det gjelder å jobbe for verdighet er at så mange verdighetsbrudd stammer fra holdninger og praksis som er så innarbeidet at vi ikke engang ser skaden vi gjør. Vi kan ofte se det mye lettere når vi ser tilbake i historien eller når vi betrakter samfunn som er veldig annerledes enn vårt eget. Vi ser lett nå at det var et brudd på barns verdighet å bruke fysisk avstraffelse for å tvinge dem til å forandre sin atferd og at det er krenkende å utnytte barn som slavearbeidere. Men vi har vanskeligheter med å se hvordan dagens skolesystem dytter mange barn inn i en internalisert opplevelse av mindreverd og hvordan vi fratar dem muligheten til å bidra meningsfullt. Og hva med når vi framstiller sykmeldte som sofaslitere og unnasluntrere og setter opp en hinderløype for å «motivere dem» til å komme tilbake i jobb. En slik framstilling av mennesker med dårlig helse er stigmatiserende og forsvarer krenkelser på en måte som gjør at vi til slutt blir blinde for dem.  Vi kan se uretten i det når det kuttes i stønaden til en mor i rullestol fordi vanskelighetene hennes er så utvetydige, men vi ser det ikke i tusenvis av andre saker hvor den sykmeldte ender opp med å ta skammen til seg. Det samme gjelder vår stigmatisering av mennesker med diagnostiserte psykiske lidelser. Født sånn eller blitt sånn lurer vi på, og så tar vi så mye avstand til opplevelsen at vi ikke ser at det handler om oss og livet.

 

Hva kan vi gjøre?

Så hvis forebygging handler om verdighet, hva kan vi gjøre? Vi kan stemme på politiske parti som støtter økonomisk utjevning og gode stønadsordninger, vi kan insistere på tiltak i skolen som lærer barn å behandle andre med verdighet, vi kan ta i bruk en pedagogikk som tillater barn å samarbeide og bidra meningsfullt til fellesskapet, vi kan avsløre stigmatiserende fordommer, vi kan gå oss selv i sømmene for å oppdage i hvilke situasjoner vi oppfører oss på en krenkende måte, vi kan gi økonomisk og praktisk støtte til organisasjoner som jobber mot diskriminering, vi kan støtte grupper og klubber av alle slag som gir folk en nisje hvor de kan høre til, og vi kan analysere praksis på arbeidsplassene våre for å se om vi begår krenkelser.
Jeg har hatt mye glede av en bok kalt: Dignitity: The Essential Role it Plays in Solving Conflict, av psykolog Donna Hicks. Det var en av mine klienter på online terapi som anbefalte den, og det er jeg ham evig takknemlig for. Hicks diskuterer hvorfor vi reagerer så sterkt på verdighetsbrudd og hvordan vi selv provoseres til å krenke andre. Hennes modell for hva det vil si å ta vare på andres verdighet er like brukbar innenfor familier, skoler, psykisk helsevern, politikk, og andre større system. Forebygging er ikke noe som kan overlates til ulike midlertidige prosjekt og tiltak men noe vi alle må jobbe for å få til i miljøene rundt oss.