Bekymringsmelding til barnevernet

Posted on april 11, 2014

28


barnJa nå har jeg tenkt å stikke hånden min inn i et vepsebol. Det er nemlig et tema som har ligget å gnagd på meg en stund. Det handler om barnevern. Ifølge tall NRK har gått gjennom fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har det nesten vært en dobling av bekymringsmeldinger til barnevernet de siste ti årene. Denne økningen møtes nesten utelukkende med applaus: Vi har blitt mye flinkere til å bry oss og melde fra når barn lider. Og det har vi, og det er viktig. Det er ikke akseptabelt at vi svikter barn som åpenbart blir mishandlet, seksuelt misbrukt eller utsatt for omsorgssvikt. Men flertallet av bekymringsmeldingene gjelder ikke slike alvorlige forhold. Flertallet av bekymringsmeldingene omhandler «forhold i hjemmet». Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet har satt terskelen for bekymringsmeldinger så lavt at det er nok med en magefølelse på at barnet ikke har det bra. Du oppfordres til å melde selv om du ikke er sikker på at noe er galt.  Denne holdningen sørger for at barnevernet fanger opp flest mulig av de familiene hvor barna lider. Men jeg er bekymret for utilsiktede konsekvenser.

 

Magefølelsen som prøve

Vold og overgrep i hjemmet foregår ofte i det skjulte og en magefølelse kan være alt vi har å gå på. Men samtidig som magefølelsen er den mest sensitive prøven så er den også den mest uspesifikke. Det vil si at den vil gi opphav til mange ubegrunnede bekymringsmeldinger. Vi risikerer at alvorlige saker drukner i papirbunken. Skal vi fortsette å være føre var på denne måten må vi ansatte langt flere barnevernsarbeidere. En dobling av antall barnevernsansatte har samfunnet råd til, sågar en tidobling hvis det er det som skal til for å forbedre og trygge barns oppvekst. Nytten av magefølelsen står og faller på om de som blir feilaktig identifisert vil kunne ta skade av det eller ikke. Vi kan på ingen måte gå utifra at det å få en bekymringsmelding rettet mot seg er harmløst. At noen på en så offentlig måte stiller spørsmålstegn ved din omsorgsevne kan oppleves som svært traumatisk. Og selv om det bare er i én prosent av sakene at foreldrene mister foreldreretten, så er selve muligheten angstskapende nok. Tenk bare på hvordan du ville oppleve det om det var din omsorgsevne som var under mistanke og skulle utredes… Det finnes nesten ingen forskning på hvordan henlagte bekymringsmeldinger påvirker en familie, og uten å vite hvilken skade det kan volde både foreldre og barn i familien virker det overilet og fortsette å senke terskelen for meldinger på den måten vi gjør nå.

 

Fordommer påvirker magefølelsen

Magefølelsen har en sterk tendens til å påvirkes av fordommer. Vi risikerer da at grupper som allerede er utsatt for utstøting, nedvurdering og diskriminering blir overrepresentert blant bekymringsmeldingene. En slik gruppe er foreldre med en psykisk lidelse. I den senere tid har helsepersonell blitt mye mer oppmerksomme på hvordan barna påvirkes av foreldres psykiske vansker. Men den samme gruppen består også av foreldre som vier nesten alt sitt overskudd til barna og lever for at barna skal få et bedre liv enn det de selv har hatt. Om vi går direkte fra større bevissthet om potensielle problemer til bekymringsmeldinger vil vi kunne gjøre mer skade enn gavn.

Magefølelsen har også en tendens til å slå mindre ut på grupper vi har tillit til. Og hvis den sier at advokaten har noe på gang med barna, eller at ordføreren terroriserer sønnen sin så kveler vi antakelig signalene med «sunn fornuft». Ingen har lyst til å komme i nedslagssonen av en anklage mot en autoritetsperson basert på en magefølelse. Skjevheter i målgruppen for bekymringsmeldinger til barnevernet vil siden kunne danne grunnlag for videre stigmatisering av enkelte grupper i samfunnet.

 

Barnevernets doble rolle kan øke terskelen for å søke hjelp

Barnevernet har en dobbel rolle som politi og hjelpetjeneste. Foreldre som sliter oppfordres til å ta kontakt med barnevernet for å be om tjenester som besøkshjem, støttekontakt til barnet, økonomisk hjelp  og hjelp til å løse atferdsvansker hos barna. Men hvis foreldrene er åpne om hvorfor de trenger slike tjenester åpner de samtidig opp for muligheten av at barnevernet leverer inn bekymringsmelding og går over i politirollen. Det kan være nok til å forhindre foreldre som sliter fra å ta kontakt.

 

Hva er løsningen?

Jeg sitter ikke her med løsningen, men jeg vil gjerne ha forslag. I utgangspunktet tenker jeg at vi kanskje burde holde fast ved at alle former for vold og overgrep er en politisak og derfor bør rapporteres til og etterforskes av politiet. For å melde en sak til politiet bør vi ha et minimum av bevismateriale som støtte for vår anklage, ikke bare en magefølelse. Hvis barnevernet fritas for detektivrollen tror jeg de ville kunne få i stand et bedre samarbeid med foreldrene i de 99 prosent av sakene hvor det ikke er snakk om omsorgsovertakelse. De kan da konsentrere seg om å bygge ut et enda bedre hjelpetilbud og gjøre hjelpen så vidt kjent og så tilgjengelig at det blir lett for familier å benytte seg av den. Hvis vi legger terskelen for å be om og motta hjelp lavere enn terskelen for å sende inn bekymringsmeldinger tror jeg vi er inne på rett spor.