I programmet «Bare en pille til» spør NRK om piller er den eneste hjelpen vi kan gi pasienter med psykiske vansker. Programmet setter fokus på alvorlige konsekvenser av overmedisinering i psykiatrien. Helsedirektoratets perspektiv er at overmedisinering er et problem som gjelder noen enkeltleger som skriver ut for mye vanedannende preparater til sine pasienter. De vil løse problemet med strengere kontroll av legene. Jeg tror snarere at overmedisinering er en integrert del av måten psykisk helsevern er organisert på. Vi har brukt den medisinske modellen til å sette opp tjenester og pasientforløp som ligner det som skjer i somatikken og medisinsk behandling er ofte det første og eneste tilbudet pasienten møtes med. Hvis medisiner var en effektiv måte å behandle psykiske lidelser på var det ikke noe problem. Men resultatene lar vente på seg, og i mellomtiden risikerer pasientene et tragikomisk scenario som dette:
La oss slippe fantasien løs
Det finnes mange alternativer til medisinering i psykisk helsevern og mange av disse er like virksomme eller mer virksomme enn medisiner uten samme risikoen for bivirkninger og avhengighet. Men tilbudene er ofte fragmenterte, lite tilgjengelige, og for dårlig finansiert. Vi trenger en helt ny modell for organiseringen av psykisk helsevern som gir prioritet til slike tilbud. Vi trenger visjoner – min og din utopi… Jeg oppfordrer derfor leserne til å slippe fantasien løs og tenke nytt med meg.
Recovery modellen
Hva om vi for eksempel baserte tilbudet i psykisk helsevern på recovery modellen. Denne modellen ser veien ut av en psykisk lidelse som en personlig reise som går mot bedre livskvalitet heller enn fra syk til frisk. I denne modellen er pasientens opplevelse av problemet det mest sentrale. Pasienter beskriver sjelden sin smerte i form av symptomer og diagnoser, men viser heller til en vanskelig livssituasjon og vanskelige følelser som ensomhet, annerledeshet, utrygghet, skam, meningsløshet, utilstrekkelighet og redsel for å være til byrde for andre. Ofte hjemsøkes de av minner om overgrep, mobbing og andre erfaringer med diskriminering og urett. Mange er utslitte av søvnløse netter og dager som enten har altfor mange lange, vonde timer eller altfor få timer til å rekke over alt ansvaret. Hvis vi søker å bøte på disse problemene må vi inkludere det pasienten måtte ønske av praktisk hjelp, støttende relasjoner, deltakelse i et fellesskap, samtaleterapi, muligheten til å bearbeide traumer og kjempe mot urett og overgrep i samfunnet, økonomisk hjelp, opplæring i nye måter å møte psykisk smerte på, hjelp til livsstilsendringer og muligheten til å bidra med noe meningsfullt.
Rett til å gjøre egne valg
I recovery modellen er reisen mot et bedre liv en individuell prosess, hvilket betyr at pasienten selv må kunne velge hva de har behov for i sin recovery plan. Men går det an å organisere et tilbud basert på individuelle behov? Jeg mener vi bør kunne klare dette. Vi kan systematisere tjenester på en oversiktelig måte og så la pasientene velge fritt mellom tjenestene. Manglende ressurser kan bli en reell hindring, men mindre av en hindring hvis vi innser hvilken ressurs pasientene kan være for hverandre. Tiden er også inne for å kutte ut dyre mellomledd. Vi trenger ikke leger eller psykologer til å bestemme om folk har bruk for sykmelding og vi trenger ikke NAV til å vurdere hvor fort vi må komme oss tilbake i arbeid og hvilke tiltak vi må bli med på. Vi trenger heller ikke så mange dyre utredninger for å sluse folk rundt i systemet. Og skulle noen misbruke fellesskapets tiltro og utnytte systemet så blir kostnadene ved dette antakelig mye mindre enn kostnadene ved det eksisterende kontrollregimet.
Min utopi
Så videre til organiseringen av tilbudet. Her er min utopi. Jeg ser for meg at hver kommune kunne samle sine tilbud i ulike sentre, litt som universitetet er organisert i fakultet. På hvert senter ville det være en logisk forbindelse mellom tilbudene. Jeg har drømt opp følgende senter:
Informasjonssenteret: Her kan pasienter (og fagpersonal) delta på kurs i alle mulige tema relevant til psykisk helse; inkludert traumereaksjoner, forbindelsen mellom livsstil og psykiske lidelser, barneoppdragelse, konfliktløsning, problemløsning, det å være pårørende, virkninger og bivirkninger av psykiatriske legemidler osv. Jeg ser for meg et stort, hyggelig bibliotek med selvhjelpsbøker, CDer med avslappingsøvelser, og personale som kan hjelpe med å finne informasjon på biblioteket og internett. Informasjonssenteret kan videre ha boder hvor det jobber mennesker som kan informere om tilbudet ved de andre sentrene. Fagfolk fra ulike helserelaterte profesjoner kan være representert og tilgjengelige for å svare på spørsmål uten behov for timeavtale.
Tilfluktssentrene: Jeg tenker meg et nettverk av små oaser av trygghet som pasienter kan flykte til når de er i en krise. Hus med hage bemannet døgnet rundt og med muligheten for å legge ut madrasser ved overnattingsbehov. Ansatte bør ha spesiell opplæring i å takle selvskading og dissosiasjon og andre krisereaksjoner.
Bidragsbanken: Dette senteret kan eksistere helt eller delvis online. Pasienter inviteres til å melde seg inn i bidragsbanken og sette opp en egen profil som blir synlig for andre medlemmer i samme kommune. Som del av profilen krysser de av på en liste av bidrag de kan yte til andre medlemmer, for eksempel følge eller transport, støtte til eksponeringstrening, barnepass, hjelp med å få orden på økonomien, besøk, telefonstøtte, praktisk hjelp osv. Alle medlemmer kan søke i Bidragsbanken etter noen som kan gi den hjelpen de trenger og kan selv bli kontaktet av andre som trenger det de har å gi.
Terapisenteret: Her kan tilbud om ulike terapiformer samles på ett sted. I tillegg til tilbud på senteret bør det også være tilbud om online terapi. Det er godt mulig det blir ventelister når pasientene selv bestemmer hvilken behandling de ønsker, men nå kan de bruke ressursene ved de andre sentrene i ventetiden. I tillegg blir det mer enn tydelig hvilket forhold det er mellom hjelpebehovet og hjelpetilbudet innenfor de ulike profesjonene slik at ressurser kan kanaliseres der de trengs.
Ytringssenteret: Her tenker jeg meg muligheten for å bli med i ulike brukerstyrte selvhjelpsgrupper som jobber med å bearbeide traumatiske opplevelser og vanskelig følelser gjennom samtale, kunstneriske uttrykk, sang og musikk, blogging og andre publikasjoner, kampanjer mot ulike former for overgrep og urett, og politisk arbeid for å bedre vilkårene for mennesker med psykiske vansker. Jeg tenker meg et senter godt utrystet med utstyr og materiale som kan brukes i dette viktige arbeidet.
Livsstilssenteret: Dette senteret kan være tilholdssted for ulike friluftsgrupper, støttegrupper for folk som ønsker hjelp til å endre kosthold og andre tiltak som kan bidra til en sunnere livsstil.
NAV: NAV kan beholdes i en mer begrenset rolle. De kan fortsette med sine mange gode tilbud for å hjelpe folk tilbake i arbeid, men på en måte som lar brukerne velge fritt hva de ønsker og har behov for. NAV kan også få en større rolle i å skape et mer inkluderende arbeidsmarked.
Jeg forestiller meg at brukere med egenerfaring kan jobbe både som ansatte og i ledelsen på alle sentrene. Det bør være overbemanning slik at det er mulig å jobbe utifra dagsformen.
Dette er noen av mine mer eller mindre halvbakte ideer. Satte de fantasien i sving? Hva tenker dere?
Din Psykolog Online 
Iamstillhere
november 28, 2013
Dette er faktisk noen av de beste ideene jeg har hørt om på lenge!
Jeg tror dette hadde bidratt til å gjøre folk helt eller delvis friske, fordi de blir møtt med medmenneskelighet av andre mennesker i stedet for diagnoser, sånne senteret ville bidratt til at menneske blir sett som personen en er og får en måte å jobbe på og til å forstå seg selv bedre og se de positive og gode aspektene av seg selv, samtidig som man er et del av er fellesskap, som F.eks kan hjelpe mye om man lider av sosial angst. Du skrev om mange forskjellige sentere, så dette blir en tilbake melding med alle under en 😛 så beklager om svaret ble litt uryddig 😛 men, jeg synes de forslagene du hadde var veldig gode og noe man absolutt burde prøve å få startet opp på en eller annen måte 🙂 ❤ dette ville hjulpet mange, og mye bedre enn det alternativet mange står ovenfor i dag, som nemlig er piller og diagnoser som blir stemplet på mange og de blir behandlet deretter i stedet for å også ta personen til etterretning.
Senteret mot seksuelle overgrep er et senter jeg selv setter STOR pris på og de har hjulpet meg masse, gjennom store kriser. De senterene drives også av tidligere brukere og de har en medmenneskelighet og forståelse som jeg setter stor pris på 🙂
Så at tidligere brukere kan hjelpe andre, det er god ide, fordi det gjør dem i stor grad. Samtidig som de er en inspirasjon, fordi vi vet de har vært der vi er ❤
Litt kronglete svar, 😛 men veldig positiv til det du kom med 😀
❤
Eva Jacobsen
november 29, 2013
Jeg vet at mange har fått god hjelp på steder som Senteret mot seksuelle overgrep, så ideen om å lage et ytringssenter kom delvis derfra. Å samle mange ulike grupper under et senter åpner for samarbeid på tvers av grupperingene og kan gi større politisk slagkraft i arbeidet med å skape et tryggere og mer rettferdig samfunn. Kanskje kan det også senke terskelen for å søke hjelp om folk kan gå inn på et Ytringssenter hvor det foregår mange typer aktiviteter i menneskerettighetenes ånd heller enn å gå inn et sted som klart identifiserer en som offer for en bestemt type overgrep.
Kit Lisbeth Jensen
november 29, 2013
Eva, du er genial. Jeg håper din utopi kan bli virkelighet.
Odyne
november 29, 2013
Det jeg mener er det aller viktigste for de som skal hjelpe pasienter i psykiatrien, er at de klarer å se på hver enkelt pasient som et individ, med sine opplevelser, reaksjoner og behov, og ikke henge seg opp i diagnoser. Ingen er like, og selv om man har samme diagnose, kan man ha veldig ulikt symptombilde og behov. Jeg føler at det største problemet med psykiatrien i dag, er at pasienter blir satt i bås, har du den og den lidelsen, så er du sånn og sånn, og du har best nytte av slik og slik. Jeg tror man får best resultater om man møter pasienten med holdningen «Hva trenger DU?», men dessverre har jeg opplevd at de fleste møter pasienter med holdningen «Jeg vet hva folk med din problematikk trenger.» For meg er det veldig lite relevant hva som fungerer best for «de fleste med samme diagnose som meg», det eneste som betyr noe er hva som fungerer for MEG. Om man ikke er helt «som man skal» ut i fra hvilke diagnoser man har, så er det omtrent umulig å få den hjelpen man trenger.
Jeg synes du hadde mange gode ideer, og flere av dem bør da vel ikke være så vanskelig å sette ut i live? F.eks. bidragsbanken, det er jo noe som kommunens psykiatritjeneste kan organisere. Men, det er vel ikke sånn «de bruker å jobbe», og å gjøre noe nytt er jo klin umulig for mange..
Eva Jacobsen
november 30, 2013
Det er vanskelig å ta inn virkeligheten i all sin kompleksitet, så da har vi lett for å forenkle både ved å tenke i kategorier som diagnoser og ved å gjøre ting «som vi pleier». Jeg tror det må kunne gå an å prøve ut noen av forslagene jeg kommer med, men jeg er usikker på effekten om vi ikke forandrer på holdninger og systemet under ett. Vi må nok tenke litt på det sammen. Hyggelig at du er med i «tenkeboksen».
Øyvind
desember 1, 2013
Jeg kan tenke meg at filosofiske praktikere også passer godt inn i denne utopien. Jeg forestiller meg at filosofiske praktikere kan gi tilbud der samtalepartneren selv bestemmer tema å snakke om. Det være seg hennes problemer, valgsituasjon, refleksjoner over sitt liv osv. Den filosofiske praktikeren har som oppgave å lytte og stille spørsmål slik at samtalepartneren kan komme til klarhet i sin tenkning. Dessuten får denne partneren få oppleve en likeverdig relasjon der hun føler seg å bli sett, hørt, respektert, anerkjent osv. Dette kan også være et grunnleggende utslag for videre endringsprosesser i valg av andre profesjonelle tilbud som psykologer eller psykiatere innenfor denne utopien kan gi. Det viktigste er at hun skulle få muligheten til å sortere sine tanker i den tiden hun trenger før hun evt. går videre i prosessen. Jeg er fascinert over Evas utopi og støtter den. En genial utopi som absolutt kan bli en realitet. For å realisere dette, må holdningene i det eksisterende kontrollregimet endres. De må bli mer myke og fleksible. De er ikke eksperter i ethvert menneskes liv, men det er den enkelte som er ekspert i sitt eget liv. Ja til veien ut av en psykisk lidelse som en personlig reise som går mot en bedre livskvalitet, slik Eva tenker seg.
Eva Jacobsen
desember 2, 2013
God idé å tilby filosofiske samtaler til alle som ønsker å reflektere over livet med en som er vant til å stille gode spørsmål. I tillegg til at filosofer kan bidra direkte med samtaler tenker jeg også at filosofi er ekstremt viktig når det gjelder å evaluere og videreforme psykiatrien ettersom filosofer kan stille spørsmålstegn ved implisitte forestillinger og verdier som styrer organiseringen av hjelpetjenestene og utøvingen av terapi uten at vi nødvendigvis er klar over det.
laipai
desember 2, 2013
Høres ut som en genial plan, og burde så absolutt ha fått gjennomslag. Jeg tror nok det kunne ha hjulpet mange der ute.
magnum35
desember 5, 2013
Jeg har vært i terapisenteret og kom videre til livsstilssenteret og er litt begge steder nå. Jeg savner informasjonssenteret og ytringssenteret (selv om jeg på sett og hvis er her litt på denne siden:-). Det er fint å kunne vite litt og mene litt – og ikke bare føle. Jeg er enig med de som skriver noe om at dette vil gi litt mer helhet. Filosofi høres også ut som et spennende tilbud.
Jeg tror det viktigste for meg ville være å slippe vanskelighetene med å avslutte noe. Det å plutselig stå utenfor igjen. Alenefølelsen. Her kunne man jo veksle mellom mer krevende terapitiltak når man trenger det – til mer «lettere» tiltak når man er klar for det – uten å føle at man er uten tilbud når man skal avslutte.
Eva Jacobsen
desember 5, 2013
Takk for kommentar. Det å selv fritt kunne gå til de tilbudene man til enhver tid har bruk for tror jeg absolutt vil føles som en stor trygghet. I noen tilfeller kan det til og med være nok bare å vite at støtten er der om man skulle trenge den.
ingridjohanne
desember 21, 2013
Eva, jeg ber om tillatelse til å oversette dette til engelsk når jeg har tid, og legge det ut i den engelske bloggen min – selvsagt med tydelig kreditering og lenke til denne bloggen.
Eva Jacobsen
desember 21, 2013
Bare hyggelig det, Ingrid. Husker jeg rett at du har erfaring med oversettelsesarbeid? Hvis ikke er det fint om du sender oversettelsen til meg fr du publiserer den.
> Date: Sat, 21 Dec 2013 11:29:48 +0000 > To: e_m_jacobsen@hotmail.com >
ingridjohanne
desember 21, 2013
Jeg jobber som oversetter, men jeg kommer selvsagt til å spørre om du vil se på det før jeg publiserer 🙂
Bibbi
desember 24, 2013
Ønsker deg en god jul 🙂
Klem –
Bjørn Hansen
juni 5, 2014
Dette er min ”utopi” som er utviklet fra den verktøykassen som har hjulpet meg med de psykologiske konsekvenser av en livstruende episode fra da jeg var ett år gammel:
Studieringer med 3-5 deltakere som har noenlunde samme forhistorie (det er min mening at gruppearbeid hvor alle er hverandres terapeuter er uslåelig som terapeutisk instrument) med følgende tema:
Enneagrammet. Nødvendig for å unngå å lage falske minner i kjenn-deg-selv-prosessen.
John Bradshaws øvelser fra boken ”Som å komme hjem”.
Øvelsesrekken i Peter A. Levines bok ”Helbredelse af traumer”.
Eva Jacobsen
juni 5, 2014
Det høres ut som om det ville vært et veldig bra tilbud. Grupper av mennesker som har gjennomgått lignende traumatiske opplevelser kan være en uvurderlig støtte for hverandre.
Bjørn Hansen
juni 6, 2014
Fremmedordboken har denne definisjonen av begrepet utopi:
”Ugjennomførlig forestilling om forbedring av samfunnet, ideal som ikke kan virkeliggjøres, uoppnåelig ønskedrøm; fantasifoster”
Så hva er egentlig det utopiske ved din visjon? Det er troen på at myndighetene vil foreta seg noe som helst utover vanlig politikerprat for å bedre den foreliggende situasjon for mennesker med psykiske plager. Et klart bevis på det ser vi i den politiaksjonen i Oslo som ble meldt i nyhetene i går hvor traumatisert ungdom som hadde søkt sammen i et fellesskap ble kastet ut av Brakkebygrenda i Oslo og bygningene ble revet.
Et annet eksempel er det faktum at titusener av ungdom går ut av det norske skoleverket hvert år med psykiske skader etter mobbing. At mobberne ikke blir luket ut og plassert på institusjoner hvor de kan gjøre minst mulig skade er en skandale.
Enda et eksempel er at mental helse ikke for lengst er innført som skolefag.
Å filosofere litt over det gamle ord om at gudene hjelper den som hjelper seg selv, er nødvendig for alle som vil gjøre noe på dette området. Ut fra det må så visjonen bygges.
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at min virksomhet på nettet har en politisk agenda: Å manifestere Edgar Cayce`s visjon om ”The age of the Lily”.
Eva Jacobsen
juni 6, 2014
Jeg er enig i at det utopiske ved den visjonen jeg beskriver er politisk vilje, men også det at hele befolkningen vil måtte akseptere å stole på at folk ikke vil misbruke velviljen i systemet når vi tar bort kontrollregimet. Jeg tror nesten det er like vanskelig. Det vil ta tid og holdningsendringer. Ellers har jeg bare framsatt forslag som ville være enkle å gjennomføre – og derfor ikke på noen måte utopisk.
Bjørn Hansen
juni 10, 2014
Beklager et sent svar. Funksjonen med at kommentarer blir meldt på E-mail fungerer tydeligvis ikke.
Befolkningen generelt gir blanke i traumatiserte mennesker, følgelig har heller ikke politikere noe motiv for å foreta seg noe. Kikk på responsen denne underskriftskampanjen har fått så langt: http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?Kampanje=5129
På sytti-tallet seilte jeg i utenriks sjøfart og kjøpte meg en feriebolig i Spania. Der kom jeg i kontakt med en gruppe mennesker med ønske om å ha et fysisk, mentalt og åndelig forhold til naturen. Edgar Cayces visjon om ”The age of the Lily” var hovedmålet for gruppas aktivitet, men det kunne bare skje ved hjelp av den gamle regel: Skal vi forandre verden må vi begynne med oss selv. Følgelig hadde hver enkelt et personlig mål: Frihet fra fortidens lenker. Metoden var gruppeterapi hvor alle var hverandres terapeuter. Uslåelig som terapeutisk instrument. På grunn av mitt arbeid ble det mye til og fra, og etter fire år går elevene ut av gruppa for å danne sin egen gruppe. Det var uaktuelt for meg på daværende tidspunkt, og etter hvert svant entusiasmen. På begynnelsen av nitti-tallet skulle kona og jeg overta en gård, og som for alle bønder ble det å tenke ut attåt-næringer. Jeg satte meg fore å omdanne Liljen, som gruppa ble kalt, til et nettprosjekt. Starten ble et kurs i mental trening som ligger her: http://www.liljensvei.com/Bjorns%20sider/Mental%20trening.html
Jeg ble etter hvert lei av å drive som telefonselger og hadde også satt i gang urteproduksjon. I den forbindelse kom jeg over Wicca`s ritualer. Det var kjent stoff for meg og dermed fikk jeg en annen idè og Hekseskolen var et faktum.
Nok om det. Poenget er at selvhjelpsgrupper ikke er noen utopi, og jeg kan gjerne fortelle mer om hvordan slike kan organiseres etter Liljens modell.
Ekahm
juni 18, 2014
Genial utopisk ide Jacobsen. Jeg støtter den og er klar til å delta og bidra i utviklingsprosessen og når alt er ferdigstilt.
Eva Jacobsen
juni 19, 2014
Takk skal du ha for din støtte. Mitt problem er at hodet mitt hele tiden snur opp ned på ting og kommer opp med nye ideer for alt mulig uten at jeg nødvendigvis vet hvordan jeg kan stanse toget av «mer av det samme løsninger» og få gjennomslag for alternativer. Akkurat nå holder jeg på å ferdigstille min skole utopi. Her har jeg funnet ut at det går an å lage et komplett alternativ som folk kan melde seg på online uten at jeg trenger å foreandre hele utdanningssystemet. Jeg lager det på engelsk foreløpig så det blir flere folk å ta av som er like sære som meg. Men akkurat når det gjelder psykisk helse vet jeg ikke helt hvor jeg skulle begynt. Jeg tenkte uansett å begynne med å så noen ideer for å se om de kan vokse og lage nye frø.
Ekahm
juni 18, 2014
Syntes at det passet seg å lenke til Alanis Morissettes musikalske versjon av utopia:
Eva Jacobsen
juni 19, 2014
Vakkert! Tusen takk.
B.F.
februar 11, 2015
Utopi har vært et av mine favorittbegrep helt siden jeg var tenåring. I mine ungdomsår hadde store deler av verden en brukbar sosialisme og dette landet var også påvirket av det. Med en overdose av entusiasme og engasjement begynte min generasjon å tro på at vi kunne velge hva vi ville og at politikere til en viss grad var til å stole på. Vi bygget opp alt og gjenreiste ikke bare en følelse av stolthet men ga oss alle en dyp følese av trygghet. Vi erstattet fattigkassen med velferd og sørget for at politikerne gjorde en god jobb. Vi gjorde alt med tomme lommer. Statoil og oljefond ekstisterte ikke.
Da alt var i orden, begynte vi å bli slitne og gamle. Vi overlot alt til den nye generasjonen og gikk av med pensjon. Men de som kom etter oss tok alt for gitt og trodde at det alltid hadde vært sånn og ville forsette å være sånn.
For meg er følelsen av stolthet og trygghet nå erstattet med en dyp følelse av skuffelse. Vi har bragt skam over oss ved å gi styringen av vårt samfunn til politikere som ikke bryr seg om våre liv. Tanken om å tjene folk er fremmed for dem. De har milliarder å bruke på nye datamaskiner men kan ikke betale barnestøtte til en mor som sitter i rollestol. I følge avisene betaler de ikke engang nok til de som jobber mer enn tolv timer hver dag for å vaske regjeringskontorer, uffda. Jeg sa at jeg likte begrepet utopi når jeg var ung. Et annet ord jeg likte var solidaritet. Det var noe politikerne brukte mye både her hjemme og internasjonalt. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å omdefinere en så fin verdi til en kriminell handling. Regjeringen som svikter de svakeste i samfunnet har i tillegg til hensikt å straffe enhver form for solidaritet. De truer med å straffe de som gi mat til sultne eller penger til de som er i nød. Folk er viktige bare en dag hvert fjerde år for å gi et demokratisk ansikt til denne fiaskoen. Vi er blitt en del av en verdensordning som beskrives av mange, til og med FN, som tragisk. En verden hvor en prosent har mer enn de resterende 99 prosent. Vi snakker om at bare en prosent kontrollerer alt. Dette kan ikke skje uten aktiv help av regjeringer verden rundt. På samme måtte som sosialismen var en sterk trend i mine ungdomsår er denne nye formen for slaveri også en trend.
Kjære psykolg, jeg vil ikke opptre som en kjedelig historieforleser. Men jeg tror at mennesker får stadig dårligere hukommelse. Er det på grunn av avhengighet av høyteknologi eller er det mer evolusjonært preget – det kan du svare bedre på. Men jeg tror ikke vi kan ha en god fremtid hvis vi ikke forstår godt vår fortid. Livet dreier seg om relasjoner og sammenhenger. Ting skjer ikke bare tilfeldig.
Det at vårt psykiske helsevern er så elendig henger sammen med at våre sosiale tjenester er generelt dårlige. Det at regjeringen kan straffe mennesker for å hjelpe hverandre tyder på at folk har mistet evnen til se på sammenhenger. Det at så mange av oss er glade for å være med på å undergrave det som er igjen av velferd er ikke en tilfeldighet. Vi har skapt vår versjon av den amerikanske drøm. Noen av oss vil ikke gjøre noe annet enn å sitte foran pc skjermen og handle aksjer i håp av at de får plass blant de heldige en prosent. Noen av de mer intelligente bruker offentlige midler på forskning som de så omgjør til børsnoterte aksjeselskap slik at de i likhet med første gruppen kan drømme om rikdom. De folkevalgte har også gjort så godt de kan for å ta mer fra de undertrykkede 99 prosent og gi til den priviligerte ene prosenten. Avisene våre fortsetter å kåre kjendisrumper og lærer oss hvordan vi kan ha bedre orgasmer.
Til slutt har jeg et enkelt sporsmål. Er det vanskelig å finne ut hva som er viktigst her: å gjøre det mulig for gigantiske farmaceutiske firma å tjene mest mulig penger, eller å gi folk en anstendig og adekvat helsetjeneste? Jeg kan stille spørsmålet på en ennen måte.
Hva er det politikerne liker mest: rike mennesker som gir dem penger, eller vanlige mennesker som kan gi dem hodepine? Er det ikke da lurt å bruke masse medikamenter for å ufarliggjøre folk og holde dem under kontroll?
Kjære Eva, det gjør meg nostalgisk når du skriver om din utopi. En utopi er som et frø du legger i jorden i håp om at du en dag får en fin hage. For at din drøm skal gå i oppfyllelse kreves det god jord, gode pleiere, god næring og et godt klima. Jeg kan ikke se at noe av dette er tilstedet. Dystopi er ordet for å beskrive vår tilværelse.
Eva Jacobsen
februar 12, 2015
Ja, det er mye som ser ut til å gå i feil retning, og veldig viktig det du sier om å se sammenhenger. Jeg likte din sammenligning av en utopi og et frø. Det satte ord på mine følelse av uro ved tanken på å prøve ut et av forslagene her i isolasjon. Jorda er ikke næringsrik nok akkurat nå, og klimaet er ikke bra. Avlingen vil bli påvirket av dette og kan lett vokse til noe helt annet enn det som var tiltenkt. Ta ideen om bidragsbanken for eksempel. I et klima dominert av mistro til sykmeldte kan dokumentert evne til å bidra til fellesskapet plutselig bli brukt mot en til å hevde at hvis man greier det får man jammen se å komme seg i jobb. Vi kan også risikere at offentlige midler til eksisterende tiltak trekkes tilbake med et argument om at dette kan administreres på frivillig basis gjennom bidragsbanken. Utopien jeg presenterer her forutsetter en gjensidig tillit som ikke er tilstede nå. Jeg synes likevel det er verdt å tenke i form av utopier. Det gir nye perspektiv på det som er nå i forhold til hva vi potensielt kan få til.