En brukket sjel

Posted on juli 3, 2013

10


Jeg har bodd mange steder i verden, men alltid nær havet. Havet betyr mye for meg og blander seg inn i mine metaforer i behandlingen. Det siste året har jeg hatt som hobby å samle skjell. Storm og mektige strømmer har brutt i stykker skjellene, men jeg samler på biter. Gjemt mellom all sanden er det lett å overse de små bitene. Men når jeg setter meg ned og bruker tid så finner jeg vakre blåfarger og bruddstykker i hvitt og gult perlemor. Jeg tar skjellene med meg hjem og lager skulpturer av dem.
IMG_5796 «Havets sjel» kaller jeg skulpturene, men det handler like mye om menneskesjelen og mitt arbeid som psykolog. Det ble tidlig klart for meg at jeg ikke ville prøve å rekonstruere skjell ved å lime brukne biter sammen. Et slikt prosjekt ville aldri kunne gjøre skjellene til noe mer enn en skadet og dårlig versjon av orginalen. Isteden leter jeg etter det unike i hver bit og løfter fram vakre bruddstykker ved å la dem sveve på metalltråder i gull og sølv.
IMG_5720
Brudd, avslipte kanter og perlemor snakker til de sterke kreftene som former oss, fra voldsomme stormer til den mindre dramatiske men like ubønnhørlige daglige slipingen. Noen av bitene har enda spor etter plantevekster som har klamret seg til dem. Noen skjelver sart og gjennomsiktig og nesten overjordisk i vinden. Noen strutter freidig med sin orginalitet. Noen har en spesiell evne til å reflektere tilbake fargene rundt seg, mens andre trøster med sin melankolske blåfarge. Jeg setter bitene sammen i nye kombinasjoner og en ny helhet trer fram. IMG_5774

I mange tilfeller opplever jeg at helsevesenet og NAV prøver å lime folk sammen igjen så fort som mulig. Et blåskjell må se ut som et blåskjell om enn brukket og skjørt, og et kamskjell må være fornøyd hvis det ser tilnærmet ut som andre kamskjell. Men hvem vet hvor lenge limet holder og hva vi mister ved å ikke bruke tid på å lete etter noe mer. IMG_5762