Selvskading

Posted on juni 12, 2013

21


The butterfly project

The butterfly project

Noen ganger i livet opplever vi ting som er fryktelig vanskelig å bære. Det kan være mobbing, seksuelle overgrep, vold eller at vi mister noen vi er glad i. De intense følelsene som oppstår finner ikke alltid utløp. Det er ofte i slike situasjoner vi tyr til drastiske mestringsstrategier som rus, bulimi, anoreksi eller selvskading. Vi vil bort fra det vonde koste hva det koste vil. I begynnelsen fungerer disse strategiene. De indre smertene døyves. Men hvis det blir en vane å ty til selvdestruktive mestringsstrategier så øker toleransen for den smertedøyvende effekten og vi må ta hardere i. Vi gjør større og større skade på oss selv til mestringsstrategien til slutt blir et alvorlig problem i seg selv – noen ganger så alvorlig at det tar helt over og overskygger de opprinnelige problemene.

Når pårørende og utenforstående ser noen gjøre alvorlig skade på seg selv kan det virke svært sjokkerende og uforståelig. Hvem vil vel frivillig kutte seg selv så dypt at de må på akuttmottaket å bli stripset og sydd? Til og med selvskaderne har vanskelig for å forsvare handlingen for seg selv i etterkant. Men det blir lettere å forstå hvis vi ser det som en form for avhengighet som ligner på alkoholisme. Det begynner med noen få drinker eller små risp og så baller det gjerne på seg.

Selvskading har ofte flere ulike funksjoner. Noen bruker det fordi det midlertidig lindrer skamfølelse, angst, sinne eller andre ubehagelige følelser. Noen føler behov for at psykiske skader fra overgrep får et mer håndfast ytre uttrykk – en form for krigsskader. Noen opplever at blodet fra kuttene er som tårer de ikke greier å felle. Noen føler trang til å straffe seg selv. Noen bruker det for å forhindre at de dissosierer eller forsvinner i en tilstand av nummenhet. Lenge hersket det en myte om at selvskadere bruker skadingen for å manipulere andre. I tillegg til å tåkelegge problematikken har denne myten forårsaket at mange selvskadere har blitt behandlet på en beskjemmende dårlig måte av ansatte i psykiatrien.

Å se noen skade seg selv kan være både skremmende, frustrerende og uendelig trist. Familie og venner vil derfor ofte prøve å unngå å framprovosere slike episoder. Det vil si at foreldre kanskje ikke tørr å sette grenser eller korrigere barnets atferd i tilfelle dette trigger selvskadingen, mens venner blir livredde for å såre. Alvorlige skader kan gi fortrinnsrett i forhold til innleggelser på psykiatrisk avdeling eller trekke til seg mer oppmerksomhet fra personalet der. Selvskading kan derfor framprovosere økt hensyn fra omgivelsene, og det er antakelig en av kildene til myten om selvskading som manipulerende atferd. Selvskading kan også sette folk opp mot hverandre og spre konflikter om hvem som har skyld i spesielt alvorlige episoder. På den måten kan det oppleves som om selvskadingen brukes for å straffe og splitte omgivelsene. Men fordi om selvskading kan ha stor påvirkning på andre så betyr det ikke at denne effekten er årsaken til problemet. Det er derfor ingen grunn til å holde tilbake omsorg når noen skader seg selv.

At svært få begynner med selvskading for å manipulere andre blir klart når vi lytter til selvskadernes egne historier. Nesten alle skader seg i hemmelighet i lengre tid, ofte i mange år, før det til slutt blir oppdaget. Det er derfor i utgangspunktet en svært privat måte å takle sin indre smerte på. Selv etter at selvskading blir oppdaget er det vanlig å skade seg på steder hvor ingen ser eller å skjule sårene med lange gensere. Å måtte dra til legevakten for å sys eller å måtte vise fram sårene er gjerne en kilde til skam. Mange er på et tidligere tidspunkt klar over at selvskadingen er i ferd med å komme ut av kontroll men gruer seg veldig til å fortelle det til noen. De er redde for reaksjonen. Det er derfor svært viktig hvordan du tar imot en slik beskjed om noen åpner seg til deg. Det nytter ikke å bli sint eller kjefte eller forby selvskadingen. Det som kan hjelpe er å sette seg ned for å lytte til historien bak, de indre sårene. Mange selvskadere har lenge måttet hemmeligholde krenkelser og vil finne det vanskelig å sette ord på følelsene sine. Derfor er det viktig å være tålmodig.

Det kan også hjelpe å vite at det ikke er du som skal sitte med ansvaret for å stoppe selvskadingen. Tar du på deg et slikt ansvar ender det lett i skyldfølelse, sinne, maktkamp og en følelse av maktesløshet og du risikerer at den som skader seg selv fortsetter i det skjulte. Ditt ansvar er å være der så godt du kan og å skaffe hjelp, gjerne av en psykolog. Fastlegen er vanligvis første stopp for å få en henvisning til noen som kan hjelpe. Det finnes også støttegrupper på nettet både for de som skader seg selv og for pårørende.

Hvis du som leser dette skader deg selv i hemmelighet vil jeg på det sterkeste anbefale deg å snakke med noen du stoler på. Det er viktig at du får hjelp så fort som mulig. Prøv å si noe om det som gjør vondt inni deg i tillegg til å fortelle om selvskadingen. Hvis du er redd for at de du betror deg til ikke vil forstå så kan du be dem lese dette innlegget før du forteller det til dem. De vil også kunne få informasjon fra Landsforeningen for Forebygging av Selvskading og Selvmord (LFSS). LFSS arrangerer pårørendegrupper for de som ønsker støtte fra andre i en lignende situasjon. The butterfly project har også nyttig informasjon både for pårørende og selvskadere. For de som skader seg selv anbefaler jeg psykolog Svein Øverlands blogginnlegg: StoppSelvskade

Selvskading.net er et online selvhjelpsforum for de som ønsker å slutte og skade seg selv. For å beskytte medlemmene er forumet lukket og man må søke om medlemskap. Fagfolk som er interessert i å forbedre sin kunnskap om selvskading kan få tilgang og flere er allerede aktive på forumet. Jeg har selv vært innom her og lært mye allerede. Alle fagfolk som behandler selvskadere anbefales også å lese Liselitens blogginnlegg: Du kan bidra: Retningslinjer for behandling av selvskadingsproblematikk hvor mange selvskadere har bidratt med sine erfaringer og forslag.

Mennesker som skader seg selv har ofte opplevd smertefulle krenkelser og vi skylder dem å vise at verden også kan by på omsorg og respekt.