Må psykisk helse bloggerne skjerpe seg?

Posted on januar 30, 2013

40


rsz_psykisk_blogger”Jeg har sluttet å lese bloggere som vandrer deprimerte linjelangs på nettet – det kom en dag da jeg ikke syntes synd på dem mer,” skriver journalist Jakob Arvola i Tidsskriftet for legeforeningen. Han mener bloggerne dyrker depresjonen og velter seg i medlidenhet og selvmedlidenhet, og at det de trenger er en korrigerende formaning om å skjerpe seg. Attpåtil tenker han seg at psykologene burde påta seg denne jobben.

 Hvis Jacob Arvola tror at bloggerne skriver for at noen skal synes synd på dem tror jeg han tar grundig feil. Den terapeutiske effekten av å skrive ned vanskelige opplevelser har lenge vært kjent og mange psykologer inkluderer det i sin tilnærming. Jeg benytter meg i høyeste grad av dette i mitt tilbud om online terapi. Å skrive om egne opplevelser lager gjerne en sunn distanse til følelseskaos og tankekjør og gjør det lettere å reflektere over sin egen situasjon. Det å blogge offentlig kan berike perspektivet ved at en også prøver å se seg selv utenfra for å forutsi andres reaksjoner. Som sosiale vesen er vi skapt for å kommunisere smerte. Bare det å formidle det vi føler kan lette byrden.

Psykisk helse blogger har eksistert i såpass mange år nå at det er mulig å følge folks bedringsprosess over tid. Mange av bloggerne jeg følger har blogget i flere år og har opplevd betraktelig bedring av tildels svært alvorlige psykiske lidelser. Bloggen tilskrives ofte en viktig rolle i denne bedringsprosessen, og mange finner mening i det som har skjedd gjennom å fortsette å dele av sine erfaringer på bloggen. Den terapeutisk effekten av blogging er lite studert, men i et forskningsprosjekt hvor ungdom med sosiale og emosjonelle problemer ble anmodet om å blogge om disse problemene fant man at blogging hadde en positiv effekt som var større enn å skrive dagbok, og at effekten var størst når bloggen var åpen for kommentarer fra andre.

Mens det å kunne snakke åpent om hvordan man har det virker terapeutisk, så vil formaninger vanligvis fungere motsatt. Et kjennetegn ved de fleste av oss når vi rammes av en psykisk lidelse er at vi pisker oss selv fordi vi ikke lever opp til forventningene. Vi skammer oss og prøver å late som om vi har alt under kontroll. Psykiske vansker blir ikke bedre av at noen sier at vi må skjerpe oss. Det forløsende med bloggskriving er nettopp at folk kan ta en pause fra forsøkene på å «skjerpe seg» og i stedet la masken falle. På bloggen er det lov å være seg selv på godt og vondt. Og i denne nye ærligheten blir det mulig å snakke med andre om opplevelser som vanligvis blir fortidd, med det resultat at folk finner ut at de ikke er så alene som de trodde.

Snarere enn å synes synd på seg selv så har de fleste med en alvorlige psykisk lidelse vansker med selvmedfølelse. Støttende ord fra medbloggere kan bygge opp evnen til selvmedfølelse og virke svært terapeutisk. Å møte mennesker med mange gode kvaliteter som sliter med lignende problemer som en selv kan også gjøre det lettere å ikke dømme seg selv så hardt. Bloggerne leser og kommenterer på hverandres blogger og det bygges gjerne opp et støttenettverk som ligner litt på tradisjonelle støttegrupper. På den måten får bloggerne anledning til å bidra positivt i andre menneskers liv. Det gir gjerne en betydelig løft for selvfølelsen.

Sammen kan medlemmene i nettverket også øve opp evnen til å eksternalisere problemene og oppdage ytre forhold som virker inn på lidelsen; som mobbing, arbeidsledighet, stigma, vold og maktmisbruk, og de kan identifisere behov som ikke blir tilfredsstilt innenfor dagens helsetilbud. I noen tilfeller har det oppstått fellesskap rundt et mål om å arbeide for endringer i psykisk helsevern. Jakob Arvola opplever at bloggerne formidler at ”ingenting hjelper og psykologer er noe dritt”. I motsetning til denne oppfatningen har jeg funnet mye konstruktiv og saklig kritikk av psykisk helsevern og gode forslag til endringer som jeg jobber med å viderebringe for at vi skal kunne forbedre tilbudet.

Selvfølgelig er det også problematiske aspekter ved å blogge om sine psykiske vansker. Blant annet er det viktig å tenke godt igjennom konfidentialitet både for seg selv og andre som nevnes på bloggen. Det krever ganske mye å holde lesertallene oppe på en blogg, og dette kan forårsake stress. I tillegg kan det oppstå forventninger om at man hele tiden skal kommentere på andres blogger, og i dårlige perioder kan dette bli vanskelig. Det hender også at bloggerne får kommentarer som virker støtende. I tillegg kan noen oppleve å få sine egne selv-destruktive løsninger trigget ved å lese konkret informasjon om andres vektnedgang, selvskading, rusmisbruk og lignende. Dette er tema som erfarne bloggere kan mye om. Jeg setter derfor pris på om noen vil dele sine blogge-erfaringer her. Har blogging hjulpet deg i kampen med en psykisk lidelse? Hvilke problemer har du støtt på? Hvilke råd vil du gi framtidige psykisk helse bloggere?