Alle trenger ikke passe inn i samme mal

Posted on september 12, 2012

17


Forventningene begynner så snart vi er født – eller kanskje heller så snart vi kan oppdages med ultralyd. Vi må passe inn i malen. Velformede, passe høyde, passe vekt, ingen abnormale kromosomer. Så skal vi helst ha et lett temperament, takle separasjon uten protest, være rolige, lydige og ikke til bry, men samtidig selvstendige og morsomme og akkurat passe rampete. Som skolebarn skal vi helst være litt over gjennomsnittet intelligente, sitte i ro, få gode karakterer og være samvittighetsfulle med leksene samtidig som vi er slanke og sportslige. Vi skal ikke ha angst samtidig som vi forstår og unngår livets mange farer. Vi skal være utadvendte og populære samtidig som vi ikke lar oss påvirke av gruppepress. Senere skal vi alle ut i full jobb, helst med en spennende karriere hvor vi tjener over gjennomsnittet – samtidig som vi gir alt for partner og barn, holder huset pent og ryddig og moderne, trener og holder oss selv slanke, attraktive og oppdaterte i seksuallivet, og bruker tid på venner og egne interesser. Og så må vi for all del være positive og friske og ikke klage eller være til bry.

Setter vi alt sammen på denne måten er det klart at det er umulig å passe inn i en sånn mal. Kravene er direkte selvmotsigende på mange områder. Likevel, om ikke andre jobber for å presse oss inn i malen så gjør vi det selv. Passer vi ikke inn er det ofte en kilde til stor skam. «Flinke piker» strekker seg så langt de kan til de til slutt blir syke, og «framgangsrike menn» prøver så godt de kan til følelsen av mislykkethet må druknes i alkohol, sex eller spill.

Jeg opplever at normalitetsmalen stadig blir trangere, og jeg tror dessverre at psykologer har bidratt til denne utviklingen. Vi definerer normalen og hjelper folk å komme nærmere ”idealet”. Intensjonen er god, og alternativet er ofte verre. Folk som ikke passer inn i malen blir gjerne uthengt som dumme, late, gale, slemme, ”hemma” eller andre slike skjellsord og da kan det være en lettelse med en diagnose som forklarer noe om hvorfor man er anderledes. Men jeg vil gjerne at vi går et skritt videre. Kaster vi malen kan vi se med nye øyne på hva folk har å tilby. Og psykologien har mye å bidra med her hvis vi bare ser etter.

Som nyutdannet psykolog gjorde jeg utredninger av barn med lærevansker og atferdsvansker på skolen på den måten vi hadde lært på studiet – ved å finne ut hvorfor de ikke levde opp til forventningene. Jeg lærte alt jeg kunne om utviklingspsykologi, læringspsykologi, nevropsykologi og atferdsterapi for å kunne diagnostisere og lage gode opplegg som gjorde at barna fikk framgang i fagene og oppførte seg bedre i klasserommet. Heldigvis fikk jeg også anledning til å bli bedre kjent med mange av dem utenfor kontoret og klasserommet. Det var da det ble tydelig at barn med dysleksi ofte har fantastiske egenskaper på andre områder, for eksempel innenfor sang og musikk, farger og design, kunst, drama, tekniske ferdigheter og evne til empati. Barn som led av oppmerksomhetsforstyrrelser og hyperaktivitet (ADHD) virket gjerne klossete i klasserommet, men ved fritt valg av sport kunne de vise seg suverene. I tillegg kunne mange dikte opp fantastiske historier og lage morsomme imitasjoner og komedier eller lage fantasifulle figurer i leire.

Det var ikke det at barna til tross for sine lærevansker også hadde positive sider. Snarere virket det som om de velutviklede egenskapene hang sammen med de spesifikke lærevanskene. Jeg gikk til nevropsykologien og fikk støtte for mine observasjoner. Ulike områder av hjernen virker hemmende på andre områder. Er hjernen organisert annerledes enn hos gjennomsnittet så slipper noen områder de vanlige hemningene og kan blomstre opp. Kan man ikke følge en framgangsmåte skritt for skritt får man kanskje heller løsningen i et glimt av helhetlig innsikt. De to funksjonene styres av motsatte hjernehalvdeler og skritt for skritt tenkemåten hemmer vanligvis det helhetlige perspektivet. Hører man ikke så godt individuelle lyder i ord ser man gjerne ord i bilder, en funksjon som ligger på motsatt hjernehalvdel.

Med hundrevis av øvingstimer kan dyslektikere lære seg å bli nesten like flinke som andre til å høre lydene i ord og til å lese og stave. De fleste uttrykker seg likevel aldri like godt skriftlig som de gjør muntlig. Men med den samme innsatsen kunne de blitt enestående til å kommunisere ved hjelp av bilder. Jeg tror ingen er i tvil om hva som ville føre til best selvtillit. Og hva vinner vi egentlig som samfunn ved å insistere på at de må passe inn i malen? Så snart jeg gjorde helomvending og fikk skole og foreldre til å fokusere på barnas evner ble det mange fornøyde barn og mange lettede foreldre. 

Lignende motsetninger ser vi også ved andre personlighetstrekk. Er man utadvendt og selvhevdende ser man gjerne ikke andres behov så godt som en som er tilbaketrukket og sjenert. Har man angst er man gjerne forsiktig og unngår feller som de fryktløse går i. Og forskning innen psykologien har vist at er man en smule deprimert ser man ting mer realistisk enn om man er i godt humør.

Mangfold er et kjernepunkt i evolusjonsteorien. Det gjør menneskeheten tilpasningsdyktig uansett hvilke endringer som finner sted i miljøet. Som samfunn står vi derfor sterkere hvis vi lykkes i å dyrke mangfoldet og finne ut hva hver enkelt kan bidra med i stedet for å presse alle inn i samme mal – og hvilken lettelse det ville være for alle som skammer seg over at de ikke holder mål!

Posted in: tema i terapi