Oppvåkningspsykologi – et alternativ til positiv psykologi

Posted on august 7, 2012

16


Mitt forrige blogginnlegg ”Er positiv psykologi blitt en parodi” satte igang en interessant debatt der jeg blant annet ble oppfordret av B. til å være pioner for en alternativ tilnærming til psykisk helse som beveger seg bort fra en overflatisk positiv psykologi og mot en mer samfunnsengasjert psykologi: en oppvåkningspsykologi. Jeg er helt enig i at det er på tide å tenke nytt. Vi trenger at noen setter spørsmålstegn ved kursen vi har satt oss og får oss til å tenke over de verdiene vi jobber utifra når vi snakker om psykisk helse. Vi trenger alternativer som virkelig er alternative og ikke bare pirker i overflaten.

Det er ikke så lett å kritisere positiv psykologi – alt er jo så fint og snilt og velmenende, og mange har utvilsomt fått hjelp til å føle seg bedre. Men kravet om positiv tenkning kan bli en form for sosial kontroll og ansvarsfraskrivelse. Hver enkelt av oss får ansvaret for å takle vanskelige livssituasjoner ved å tenke positivt i stedet for at vi går sammen om å gjøre noe med det som er uetisk, urettferdig, truende, syksdomsskapende og skadelig i vårt samfunn. I sitt fabelaktige foredrag Smile or Die beskylder Barbara Ehrenreich, journalist og politisk aktivist, positiv psykologi for å fremme vrangforestillinger i tillegg til å holde nede protester fra de som blir urettferdig behandlet.

Martin Seligman, amerikansk psykolog og en av de viktigste pådriverne bak bølgen av positiv psykologi, har beveget seg fra utviklingen av CBT (kognitiv atferdsterapi) i behandling av psykiske lidelser hos enkeltindivider til bruken av positiv psykologi for å endre forhold i samfunnet. Han vil fremme positive verdier som mot, rettferdighet, integritet, medfølelse, visdom, selvkontroll og humanisme. Men vent, hva driver bedriften hans med? Jo, de har nettopp kurset 10.000 amerikanske soldater i hvordan de kan bruke positiv psykologi til å bli mer motstandsdyktige i krigssituasjoner. Bedriften hover også inn penger på seminarer som viser bedriftsledere hvordan de kan øke lønnsomheten ved hjelp av en mer positiv arbeidsstyrke. Det vil si at praksisen er basert på nasjonalistiske og kapitalistiske verdier. Er dette virkelig eksempler på de verdiene Seligman sier han ønsker å fremme? Er han så blindet av sin kultur at han ikke ser motsetningene, eller er han som så mange andre i vesten så sterkt motivert av økonomiske motiv at han ofrer etikken?   

Det hjelper svært lite å rette ressurser mot behandlingstilbud for enkeltindivider hvis vi samtidig styrer samfunnet i en retning som øker risikoen for psykiske lidelser. Og mye tyder på at det er det vi gjør. Sosiale og økonomiske ulikheter er en viktig risikofaktor for psykiske lidelser (ref), og selv om Norge på langt nær har fulgt den katastrofale utviklingen i USA så har vi også her sett en økning i gapet mellom rike og fattige (ref). Barn som vokser opp i fattigdom har mye høyere forekomst av psykiske lidelser og atferdsproblemer (ref). Likevel har vi siden 1999 ført en bevisst politikk hvor reduserte stønader til barnefamilier har økt forekomsten av barnefattigdom (ref).

Den rådende ideologien om selvstendighet og selvrealisering som psykologiske sunnhetstegn har motivert oss til å ta nye og modige livsvalg, men har også ført til en økning i andre risikofaktorer for dårlig psykisk helse. Blant annet har vi sett en oppløsning av familien uten sidestykke i historien. Skilsmisser er en risikofaktor både for de voksne (ref) og for barna (ref)  Aleneforsørgere har økt risiko for å utvikle psykiske lidelser blant annet pga økt stress og dårlig økonomi (ref).  Fra 1980 til 2000 ble antallet eneforsørgere med barn under 18 år fordoblet. Oppløsning av foreldre-enheten gjør barna våre mer sårbare. En stor amerikansk undersøkelse fra 2010 viser at barn som bor med to gifte biologiske foreldre har mye lavere risiko for å bli fysisk, psykisk eller seksuelt misbrukt sammenlignet med alle andre grupper, mens barn som bor med mor og hennes nye partner har størst risiko – 20 ganger større for seksuelt misbruk og en tidoblet risiko for fysisk og psykisk mishandling (ref). Siden 1960 har det også skjedd en eksplosjon i antallet mennesker som bor helt alene (ref), hvilket øker faren for ensomhet og dårligere fysisk og psykisk helse (ref).

Arbeidsplassen har blitt en viktig arena for selvrealisering. Men mens debatten går når det gjelder problemene med sykemelding og arbeidsuførhet forbigår vi et større problem i stillhet: Tidspress og arbeidslivets invasjon i privatlivet. I 2009 mente nesten halvparten (49 prosent) av alle sysselsatte at de alltid eller ofte har for mye å gjøre og 14 prosent mente at krav fra jobb alltid eller ofte forstyrret hjemmeliv og familieliv (ref). Resultatet blir altfor ofte utbrenthet og dårlig fysisk og psykisk helse.

Dette er bare noen få av de problemene jeg kunne trukket fram for å illustrere at å hjelpe pasienter med psykiske lidelser uten å jobbe med problemer på samfunnsnivå er ikke bare umoralsk men det er som å forsøke å øke vannmendgden i badekaret med en doseringssprøyte når noen har dratt pluggen ut.

Ideen om å være pioner for en ”oppvåknings” psykologi som åpner for debatt om fundamentale verdier i samfunnet og som nærmer seg psykisk helse fra et nytt perspektiv er helt i tråd med mine intensjoner med nettstedet Din Psykolog Online og jeg tar derfor gjerne imot utfordringen. Men jeg sender den også videre. Tiden er moden for å innlede en demokratisk prosess i utformingen av nye tilnærminger innenfor psykisk helsevern og samfunnsplanlegging generelt. Internett har gitt oss muligheten til å opprette åpne plattformer, som for eksempel Wikispaces, hvor alle kan bidra på lik linje med sin kunnskap og sine refleksjoner, ideer og erfaringer. På den måten åpner vi for kunnskap og forståelser som er basert på et mye bredere perspektiv og erfaringsgrunnlag enn tidligere, i tillegg til at disse forståelsene vil kunne være i kontinuerlig bevegelse ettersom nettsidene oppdateres. Over hele verden har folk slått seg sammen for å lage nettsamfunn hvor man løser vanskelige tekniske problemer, bygger programvarer, utvikler nye pedagogiske løsninger og organiserer protest-aksjoner. Hvorfor ikke bruke samme prinsipp til å nærme oss løsninger for hvordan vi kan bedre menneskers psykiske helse?

Kognitiv atferdsterapi oppsto som en videreføring av Seligmans forskning på lært hjelpeløshet – det vil si en tilstand som oppstår når man gjentatte ganger har erfart at uansett hva man gjør for å komme seg unna en smertefull opplevelse så har det man gjør ingen effekt. Det første eksperimentet besto av å gi hunder smertefulle elektriske støt. En gruppe hunder kunne kutte strømmen ved å presse et håndtak, mens den andre gruppen fikk like mye støt men uten å ha noen form for kontroll. Hundene som hadde lært å kutte strømmen fant også i andre situsjoner ut hvordan de kunne slippe unna elektriske sjokk. Hundene som hadde opplevd hjelpeløshet derimot prøvde ikke engang å slippe unna når de faktisk kunne redde seg. De oppførte seg som deprimerte mennesker. Seligman brukte denne erfaringen til å utvikle sin teori om at depresjoner skyldes lært hjelpeløshet og videre til å utvikle kognitiv atferdsterapi som en måte å bøte på denne hjelpeløsheten på. Trekker vi linjene tilbake til hundene blir kognitiv terapi som å hjelpe de hjelpeløse hundene til å se at de i sin nye kontekst kan gjøre noe for at støtene skal bli mer kortvarige. Men denne terapien setter ikke spørsmåltegn ved om hundene burde samarbeide med forskerne om et så urimelig prosjekt eller om de kanskje heller burde gå sammen om å få forskerne til å slutte å bedrive dyreplageri! Vekkerklokken ringer. La oss våkne opp!