Har positiv psykologi blitt en parodi?

Posted on juli 23, 2012

34


Jo da, det var leit at Breivik drepte så mange mennesker, men vi må finne noe positivt i det som skjedde, må vi ikke? Så vi synger ”Vi er gode venner” og klapper i hendene på markeringen av ettårsdagen for tragedien. Var du på Utøya og fikk kroppen din ødelagt av skudd mens du så vennene dine blø ihjel? Ja, ja, vær glad for at du overlevde. Du må se det positive i det som har skjedd. Breivik må ikke vinne.

Hvorfor skal vi være så positive, spør jeg. Det er da helt unaturlig. Skal ikke sorgen og raseriet og håpløsheten få plass i følelsesregisteret mer? Bitterhet hjelper ingen, men bitterhet biter seg mer fast hvis ikke alle de negative følelsene får komme ut og det lidende menneske ivaretatt. Det tar tid å komme seg opp etter traumer, men vi ser ut til å ha integrert en kulturell verdi som sier at det er galt å ha negative følelser. Vi framstiller det som om sorg og raseri og hat er tegn på at vi ikke har greid å tenke positivt. Det har til og med gått så langt at noen opplever forakt for dem som framstiller seg som ”offer”.

Noen tiår tilbake ble det kjent fra forskning i psykologien at folk reagerer veldig forskjellig på negative opplevelser og at mye av den følelsesmessige reaksjonen avhenger av hvordan de fortolker situasjonen. Dette brukte psykologer til å hjelpe mennesker som i tankene gjorde relativt harmløse situasjoner til katastrofer eller som alltid klandret seg selv når noe gikk galt. Tilnærmingen ble popularisert og budskapet forenklet til slagord som: Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det som teller. Ideen om at man kan tenke seg ut av lidelse ble omgjort til en kjempeindustri. Søker du ”positive thinking” på Google får du over 10 millioner treff. Men i popularisert utgave ble ideen om positiv tenkning noe helt annet enn det vi har dekning for å si utifra forskningen. Ved alvorlige traumer kan denne tenkningen lett virke som en parodi.

Positiv tenkning har slått rot i folks bevissthet til et punkt hvor jeg nå stadig forteller mine klienter at det ikke er nødvendig å være så positiv. Det er ikke en personlig svakhet om man har det vondt. For ved å skifte fokuset fra faktiske vonde hendelser til folks tanker om disse hendelsene så har vi på en måte privatisert lidelse og gjort det til en feil ved den som lider. På den måten har vi ledet oppmerksomheten bort fra konsekvensen av reelle overgrep og urettferdigheter i samfunnet. Skal meningsløse traumatiske hendelser kunne bli drivkraften til positive forandringer i samfunnet så må vi ha lov til å bli rasende istedenfor å måtte balansere klappende og syngende på en tynn tråd av positivitet og snillhet.