Blir man ødelagt av traumer?

Posted on mai 25, 2012

7


I Aftenposten 23. mai videreformidler Kjetil Østli på en rørende måte vitnesbyrdene fra de unge som befant seg på Utøya den sjebnesvangre dagen i juli. En av jentenes historie illustrerer på mange måter dilemmaer som reiser seg i traumatiske situasjoner:

«Jeg forsøkte å stoppe blodet, men hadde ikke hender nok til å stoppe blodet, og det sier seg selv, hendene mine var skutt og ikke mye til hjelp.» Utenfor bygget roper hun: «Jeg er skutt! Jeg dør!».

Flere løper for livet forbi henne. Panikken hersker. Men en jente stopper. Og en gutt, han tar resolutt av genseren sin og forbinder ett av sårene. Hun faller sammen. Tiltalte er nå kun få meter unna. Gutten: «Vi kan ikke gå fra henne!»

Her møter de unge dødsangst i en situasjon hvor de stiller svært maktesløse. Å kjenne sin egen sårbarhet på denne måten er en livsendrende opplevelse. I denne kritiske situasjonen må de plutselig ta valg som er uhørte; la venner i stikken eller ofre seg selv, hjelpe en fremmed eller prøve å finne sine venner… Slike håpløse moralske dilemmaer er ofte en vesentlig del av traumeopplevelser. Skal man risikere livet for å beskytte sin kropp eller passivt la voldtektsmannen få sin vilje? Skal man la sårede medsoldater ligge igjen på slagmarken, eller skal man risikere å dø ved å løpe tilbake å hente dem. Skal man angi sin stefar for incest og dermed sende ham i fengsel, eller skal man ofre seg selv og la seg misbruke? Dette er valg som egentlig ikke er reelle valg. Vi gjør så godt vi kan i en umulig situasjon. Likevel er det mange som i årevis etterpå setter spørsmålstegn ved egne handlinger og føler skyldfølelse og skam (se også mitt innlegg om å slutte og straffe seg selv)

Helbredelsesprosessen i kjølvannet av traumatiske opplevelser avhenger av å få skylden riktig plassert hos den som brukte vold eller manipulasjon for å tvinge igjennom sin vilje og som nedverdiget, drepte eller skadet andre. Overgripere jobber som regel hardt med å overbevise både seg selv, ofrene og eventuelt retten om at det er ofrene selv som er skyld i sin situasjon. Breivik er ikke her noe unntak. Han forsøker å skyve skylden over på ungdommene ved å anklage dem for å støtte en ”farlig” integrasjonspolitikk. Heldigvis står de unge og resten av det norske samfunn samlet imot ham. Det sørgelige er at når traumatiske hendelser finner sted i all hemmelighet (som de ofte gjør i tilfeller av incest, mobbing, voldtekt og fysisk vold innenfor familien) er det mye vanskeligere for ofrene å plassere skylden hos overgriperen. De lar seg mye lettere manipulere og blir mye lettere forvirret over hva det er som egentlig skjer. Som samfunn bidrar vi til å gi makt til overgriperne når vi lukker øynene og fortier at slike overgrep skjer, når vi holder liv i voldtektsmyter som legger skyld på offeret og når vi nører opp under fordommer som rettferdiggjør overgrep mot visse grupper i samfunnet. Derfor er det viktig at vi ikke ser på overgrep som de traumatisertes problem, men som et samfunnsproblem.

Det forskes mye på skadevirkninger av traumer, og vi vet nå at traumatiske opplevelser kan skape endringer i hjernen som fører til psykiske symptomer, endringer i immunforsvaret og endringer i måten vi forholder oss til omgivelsene på. I etterkant av en traumatisk opplevelse kan vi oppleve å svinge dramatisk mellom overveldende frykt eller sinne og total nummenhet. Vi trekker oss gjerne tilbake og blir vaktsomme i samvær med andre. Søvnen forstyrres av mareritt og vi kan oppleve flashback som godt kan beskrives som mareritt i våken tilstand.

Men er det slik at traumer ”ødelegger” oss for livet? Ensrettet fokus på skadevirkninger kan lett gi et slikt inntrykk. Traumatiske opplevelser er livsendrende, det er det ingen tvil om, og de ryster alt ved oss. Men mennesker er svært tilpasningsdyktige. Traumereaksjoner er i utgangspunktet funksjonelle. De er uttrykk for en akutt økning i vår kriseberedskap. Kroppen og hjernen er på vakt for nye farer nå som verden viste seg å ikke være så trygg og forutsigbar som tidligere antatt. Opplever vi gjentatte traumer blir det nødvendig å holde kriseberedskapen på topp over tid, og mange utvikler egne evner som hjelper dem å takle forholdene de lever under. Barn som har blitt traumatisert av forhold innen familien kan ofte fortelle historier om sin usedvanlig evne til å lese andres følelser og forebygge andres følelsesutbrudd ved å justere sin atferd og trøste og hjelpe uten at den andre trenger å si noe. Mange har også historier om usedvanlig rådsnarhet og handlekraftighet i farlige situasjoner. Vi vet mye mindre om læringseffekten av traumer enn vi vet om skadevirkninger, men det betyr ikke at de ikke finnes. Det viser seg også at mennesker som mener man blir sterkere av motgang i livet kommer seg raskere etter traumatiske opplevelser enn de som tror eller blir fortalt at skadene er kroniske.

Akkurat som hjerneforskning har vist at traumer kan skape endringer i hjernen, så har nyere forskning vist at langvarige nære og trygge relasjoner kan rette opp igjen disse endringene. Derfor handler ikke behandlingen av Post Traumatisk Stresslidelse (PTSD) bare om at de traumatiserte må jobbe med seg selv for å gjenetablere trygghet og bli kvitt symptomene. Det handler også om at vi må øke forutsetningene for at mennesker som har blitt traumatisert blir inkludert i gode sosiale nettverk hvor trygge relasjoner kan bygges opp.

Ungdommene fra Utøya har gjentatte ganger snakket om hvor mye samholdet både under og etter den traumatiske opplevelsen har hjulpet dem i kampen om å finne en mening i tilværelsen etter det uhørte som skjedde. Incestoffer og barnevernsbarn kjemper ofte en ensom kamp, og blir noen ganger mistrodd og utstøtt hvis de velger å betro seg om overgrepene. Traumatiserte barnevernsbarn som har klart seg bra forteller om hvordan det å bli plassert på et fast og trygt sted hvor de kunne utvikle nære relasjoner med de voksne ble et vendepunkt i livet. Asylsøkere er også en gruppe mennesker som gjerne har opplevd alvorlige traumer, og deres mentale helse er avhengig av at de blir inkludert i et nettverk, får et trygt sted å bo og blir integrert i arbeidslivet i det nye hjemlandet.

Traumerammede trenger omsorg og støtte fra omgivelsene for å takle tildels overveldende traumereaksjoner, og de trenger at omgivelsene har kunnskap om kroppens naturlige kriseberedskap slik at andre ikke tar sterke følelsesutbrudd og avvisning personlig. Effektive former for samtaleterapi gir den traumerammede nye måter å forstå å takle sine symptomer på. Men det er viktig at det ikke fokuseres ensidig på symptomene og lidelsen, ettersom dette lett kan gi klienten en feilaktig følelse av at de er permanent skadd og ute av stand til å bidra til fellesskapet. Å oppleve på kroppen at mennesker kan være hensynsløse og onde kan gi oss et skarpt blikk for overgrep som finner sted ellers i  samfunnet. Det tar bort noe av sløret vi ellers bærer og styrer oppmerksomheten dit andre kanskje ikke vil, tørr eller evner å se. Traumerammede kan derfor bli verdifulle ”krigere” i kampen mot diskriminering, misbruk, vold og rasisme og gode forkjempere for menneskerettigheter. En slik kamp gir også et konstruktivt fokus til sinnereaksjoner som ellers lett kan komme på avveie. På nettstedet Din Psykolog Online kan du finne en liste over støtteorganisasjoner for mennesker som har vært utsatt for overgrep. De samme organisasjonene kjemper også på ulike måter for å eksponere og redusere vold og seksuelle overgrep. Jeg oppfordrer alle til å støtte dem i kampen.