Hvorfor er det så vanskelig å be om hjelp når vi bærer tungt psykisk?
Å be om hjelp er for mange den aller største bøygen å komme over på veien mot en bedre psykisk helse. Vi kan lide i stillhet i årevis før vi tar dette skrittet. Og selv etter at vi har greid å ta kontakt med hjelpeapparatet kan det være vanskelig å be om mer støtte i dårlige perioder. Hvorfor er det så vanskelig å be om hjelp?
Vi har nok alle litt ulike årsaker, men jeg kan tenke meg at en del er felles for mange.
Å be om hjelp innebærer ofte å avsløre noe vi skammer oss over og har strevd lenge med å skjule. Ved å fortelle åpner vi oss for andres dom, og siden vi gjerne allerede har dømt oss selv, venter vi oss det verste. Noen ganger er vi redd for ikke å bli trodd hvis vi forteller om grusomheter og svik, eller at den andre skal tenke at det som sjedde var vår feil.
Noen ganger tenker vi at problemene er for små til å bry andre med, og at hjelperne vil tenke at vi kaster bort deres dyrebare tid. Eller vi heller i motsatt retning og tenker at de voldsomme følelsene og tankekjøret vi opplever betyr at vi har blitt ”gale” og at det ikke finnes håp for oss.
Noen ganger synker vi så langsomt ned i gjørmen at vi ikke merker selv hvor fast vi sitter. Dette er ofte tilfellet når vi har funnet mestringsstrategier som virker på kort sikt, men som over tid gjør problemene verre, som for eksempel når vi unngår alle angstskapende situasjoner, ruser oss, sulter oss, skader oss, lager omstendelige ritualer, eller bruker angstdempende medikamenter. Da er det lettere for andre å se at det ikke står så bra til. Svært mange sier at de søkte hjelp på oppfordring fra andre.
Å be om hjelp er også til en viss grad å gi slipp på kontroll. Andre kan blande seg inn i våre liv på måter som vi ikke har full kontroll over. Noen er redd for at de vil føle seg presset til å gjøre ting som er angstskapende, eller at de vil bli foreskrevet en form for behandling som de ikke ønsker. Hvor vidt vi ber om hjelp fra fagfolk er avhengig av hvordan våre tidligere forsøk på å få hjelp har blitt mottatt. Det handler om å stole på at hjelperne vil en vel og at de har noe å bidra med.
Også barn og unge skjuler sine problemer, enten de nå bærer sin bør i stillhet eller raser mot alle som prøver å nærme seg. Og jo eldre barna blir, jo mer sannsynlig er det at de tenker at de må takle problemene selv. Gjennom oppveksten inkorporerer vi vårt samfunns forherligelse av selvstendighet. Her skal vi alle kunne ta oss sammen, tenke positivt, ikke være til byrde for andre og for all del ikke syte eller innta ”offerrollen”. Mange sliter seg ut på å hjelpe alle andre uten å tillate seg selv å trenge noen, mens andre igjen stenger seg ute fra fellesskapet for ikke å være til bry.
Men ideen om at selvstendige mennesker ikke søker hjelp er en fordom. Forskning viser at personer som har god selvtillit og gode sosiale ferdigheter og er flinke til å håndtere egne følelser har lettere for å be om hjelp når de har behov for det. Å kunne be om hjelp har mye med selvhevdelse å gjøre. Er vi trygge på oss selv og på at våre behov er like viktige som alle andres, så er det lettere å be om hjelp. En del av dem som går i terapi setter andres behov så høyt over sine egne at de til og med later som om alt går bra overfor terapeuten for at denne skal føle seg som en flink hjelper. Å lære seg å be om hjelp kan derfor være et viktig mål for terapien.
Det at vi har så vanskelig for å be om hjelp kan skape mye unødig lidelse. Dårlig selvfølelse og vonde tankemønster får tid til å feste seg, ubehagelige følelsesmessige reaksjoner blir nærmest som en refleks, destruktive måter å hanskes med problemer på begynner å leve sitt eget liv, relasjoner tar skade og livet ellers kan komme langt ut av kurs. Da kan det ta mange år å bli bra. Det går som regel lettere og raskere å takle problemer og vanskelige livssituasjoner hvis man ber om hjelp så snart behovet melder seg. Likevel er det viktig å understreke at det aldri er for sent. Livet kan bli bedre uansett hvor lenge man har hatt det vondt. Jeg har møtt mennesker som har lidd av angst hele livet, men som likevel ble kvitt angsten i løpet av noen få måneder med terapi. I de tilfellene er gleden over å bli kvitt angsten blandet med sorgen over å ha ventet så lenge at mye av livet føles som om det har ”gått tapt”.
Noen ganger er det ikke selve det å be om hjelp som er vanskelig, men å vite hvor man skal henvende seg. På nettsteded Din Psykolog Online har jeg laget en oversikt over hvor man kan få hjelp fra fagfolk og fra mennesker som har selv har opplevd psykiske vansker. Har du tanker om hva som gjør det vanskelig å søke hjelp og hvilke holdningsendringer og systemendinger som kan gjøres for at det skal bli lettere så del gjerne her.
Din Psykolog Online 
gamle ugle
mai 18, 2012
Hei, det er fint at du skriver om dette. Jeg vil allikevel ta ordet på vegne av dem som bærer mistillit i ryggmargen, så å si. Jeg tillater meg å legge inn et lite dikt om dette:
HJELP?
som om
hun må stole
på noen
før hun får hjelp til å
klare å stole
på noen
som om
hun må løse
problemet
før hun får hjelp til å
løse det
som å være frisk
før man
søker legehjelp
unnskyld
men kaller du
dette hjelp?
©gamle ugle
Eva Jacobsen
mai 18, 2012
Der tok du dilemmaet på kornet, Gamle Ugle. Jeg for min del syns det er et sunnhetstegn om man møter hjelpeapparatet med en viss grad av skepsis. Men ikke så mye at man ikke tar kontakt.
gamle ugle
mai 19, 2012
For de som utsetter seg for det som er det aller vanskeligste, som utsetter seg for mulig retraumatisering, ved å søke hjelp, er det viktig at hjelperne står klar til å gi tillit, ikke kreve noe som helst. Ikke ta fra kontrollen, ikke kreve. Men lytte og bekrefte, og gi tillit, igjen og igjen.
Men hjelpere skal man velge med omhu.
B.F
mai 18, 2012
Veldig interessant og nyttig innlegg. Dette gjelder noe av de mest grunnleggende forhold i alle menneskers liv. Men som ”den kloke uglen” beskriver i sitt dikt: hvordan kan man stole på noen for å lære og stole på andre? Det ser ut som at det hele dreier seg om å våge å være utsatt for andres dom. Problemstillingen har mange forskjellige dimensjoner og man kan se på det fra ulike vinklinger. Siden innleggets fokus var på individets utfordringer i denne sammenheng, velger jeg å ta opp de samfunnsmessige innvirkningene.
Vi lever ikke i et vakum. Alle våre holdninger og til og med vår tankegang er i stor grad påvirket av samfunnet. Det er samfunnet som til enhver tid definere en prototype av en lydig og god borger. Deretter blir alle former for sosial kontroll tatt i bruk for å masseprodusere borgere som kan sin rolle veldig godt og oppfyller alle kravene som blir stillt til dem av makthaverne. Min generasjon hadde lettere for å stole på andre. Det var ikke bare noe vi lærte. Det var mer en slags samfunnsholdning. Det var også lettere å oppsøke hjelp. Man mistet ikke ære ved å gjøre det. Samfunnet var mer støttende og mer solidarisk. På den tiden var vi ikke delt inn i de ”gode og privilgerte VIPs” og de ”dårlige kjeltringene”. Vi hadde statsmenn som jobbet for å skape et bedre samfunn. Det var kloke og anstendige mennesker som visste at den beste investeringen landet kan gjøre er i utdanning og helse. Vi hadde janteloven. Ingen kom på førstesiden av Dagbladet og skrøyt av 188 millioner ukentlig lønn. Vi hadde heller ikke så mange sultne hjemløse mennesker i hovedstadens gater. Vi hadde rett og slett et bedre samfunn som sørget for alle. Og det var derfor lettere å stole på hverandre. Som individer var vi mindre sårbare og mindre sviktet. Vi hadde en tidsånde som har gått tapt takket være de som gjorde det mulig.
Eva Jacobsen
mai 18, 2012
Fint at du bringer inn samfunnsperspektivet, B.F. Det er klart at vår tilbøyelighet til å søke hjelp påvirkes av samfunnspolitikken – ikke minst gjennom ulike debatter som føres i media ettersom disse gir et inntrykk av hva «andre mener» om psykiske lidelser, sykemelding, osv.
laipai
mai 18, 2012
Det kan være veldig vanskelig å be om hjelp, nettopp pga de årsakene du nevner her. Skam, ikke syk nok, redd for ikke å bli trodd. Det tok meg hele 11 år før jeg oppsøkte hjelp. Jeg var ikke redd for å ikke bli trodd aller mest, men det var det at jeg fungerte jo så godt i hverdagen. Jeg hadde tatt itdanning, jeg jobbet, jeg hadde kjærester, jeg fungerte sosialt. Greit at jeg sultet meg, trente mye, overspiste og kastet opp, men det gikk jo greit likevel. Dessuten handlet det også veldig mye om ambivalens. Om ikke å tørre å gi slipp på sykdommen som har fungert som sikkerhetsnett i så mange år.
Samtidig var det også skummelt å be om hjelp. Hvor starter jeg? Hva skal jeg si? Hvor mye skal jeg si? Hvordan formulerer jeg meg? Masse tanker og følelser. Heldigvis opplevde jeg, og mange andre også, at når det første steget er tatt, så er det ikke så ille likevel 🙂
Eva Jacobsen
mai 18, 2012
Du tar opp viktige ting som jeg ikke nevte. Mestringsstrategiene som vi bruker, uansett hvor skadelige de er i lengden, kan ha gitt hjelp og trøst i vanskelige tider, og som du sier kan det derfor være vanskelig å gi dem opp. Og selv de mest uredde kan syns det høres skummelt ut å skulle snakke med en fremmed om private ting. Derfor er det fint at du deler din opplevelse av at det ikke var så ille likevel.
laipai
mai 18, 2012
Det er jo ofte sånn at vi ikke tror at andre mennesker skal forstå, eller interessere seg for det vi har å si. Heldigvis tar vi ofte feil. Så det handler om å våge, og ikke minst å huske på at helsepersonell er dere for å hjelpe.
magnum35
mai 19, 2012
Kjente meg veldig godt igjen i dette innlegget. Jeg har gått med angst i 10 år før jeg fikk ordentlig hjelp. Jeg fikk medisiner som ikke virket og beskjed om at jeg ikke var syk nok til å få henvisning til psykolog. Iløpet av de korte minuttene hos fastlegen var det vanskelig å få frem det som var tilfellet; at jeg var så syk at jeg hadde store problemer med å komme meg til å fra jobb. Hvir jeg gikk beskjed om at jeg «ikke var syk nok» forholdt jeg meg til det.
Først når jeg fikk en konkret fysisk sykdom og gikk «i kjelleren» fikk jeg hjelp og har fått mulighetene til også å ta tak i angstproblemene. Det fungerer bra nå – men 10 viktige år ble unødig vanskelige. Det har også påvirket mitt forhold til omgivelsene, dessverre.
Nå reparerer jeg for harde livet. Og øver på å være tydelig og spontan.
Eva Jacobsen
mai 19, 2012
Det er mange andre og som har erfart at de ikke kom igjennom den første flaskehalsen, dvs. at de ikke fikk henvisning til psykolog fordi de ikke fikk fram hvor alvorlig situasjonen deres var eller fordi de ønsket å få hjelp før situasjonen ble virkelig alvorlig. Her er det ikke bare snakk om at det er vanskelig for folk å be om hjelp, men også at det kan være vanskelig å få den hjelpen man ber om. På nettstedet Din Psykolog Online finner du blant annet en lenke til Stines blogginnlegg der hun skriver om problemet med å få tidlig hjelp i form av utredning hos psykolog. Psykologforeningen jobber med å få tilsatt flere kommunepsykologer som jobber i førstelinjen sammen med fastlegene slik at det kan bli lettere å få tidlig hjelp, men vi er langt fra der vi burde være på dette området.