KAMPEN OM Å BLI HØRT

Posted on mai 4, 2012

2


”Først legger de ned 1B – så gir de et annet behandlingstilbud – og så bryter de forutsetningene for at dette tilbudet skal fungere. Kan helsevesenet ”leke” med oss på den måten?? Har noen av dere idéer om hvordan vi kan få støtte…”

Denne meldingen står å lese på facebookgruppa for brukerne av den nå nedlagte sengeposten for selvskadere ved Telemark sykehus. Jeg har fått meldingen og historien bak tilsendt av en av bloggleserne. På vegne av facebookgruppa ber hun om hjelp.

Det er to ting å legge merke til i denne saken. For det første tror jeg det er relativt nytt at pasienter på en psykiatrisk avdeling oppretter et eget støttenettverk på lukket facebook gruppe og at de bruker denne gruppen ikke bare for å bygge relasjoner og støtte hverandre men også for å organisere seg overfor sykehuset. At brukere av et lokalt tjenestetilbud står sammen kan potensielt gi dem mer innflytelse på utformingen av tilbudet, vel og merke hvis ledelsen og de ansatte stiller seg åpne for denne muligheten. For det andre ser det ut til at Telemark sykehus har fått til å skape flere behandlingstilbud for selvskadere som brukerne har vært svært fornøyde med, og til og med beskriver som uvurderlige. Men til brukernes frustrasjon så blir de ikke opprettholdt. Hvorfor ikke?

 Det er nå to år siden en av pasientene fra 1B tok initiativ til å opprette en lukket facebook gruppe for alle pasienter som hadde vært innlagt på avdelingen for behandling av selvskadingsproblematikk. Initiativtakeren hadde lagt merke til at mange av medpasientene var på facebook og hun opprettet gruppen for at de skulle kunne snakke sammen og støtte hverandre i et mer privat rom enn på de åpne facebook sidene. Ideen ble godt mottatt og gruppa har nå 25 medlemmer. Selv om gruppa i utgangspunktet var tenkt som et støttenettverk ble den raskt også et sted hvor medlemmene kunne informere hverandre om endringer i behandlingstilbudet og organisere seg  for å heve sine stemmer som brukere. For gruppa var helt fersk da en av medlemmene postet nyheten om at 1B skulle nedlegges. Mange var fortvilt ettersom sengeposten utgjorde en svært viktig støtte i deres hverdag. Gruppa stilte seg bak et protestbrev til ledelsen ved sykehuset. Som svar ble en representant for gruppa invitert til informasjonsmøte. Her ble det orientert om at sykehuset istedenfor den spesialiserte sengeposten ville satse på et poliklinisk tilbud med en ny, godt dokumentert terapeutisk tilnærming kalt DBT.

Igjen så det ut til at sykehuset skulle få det til. Høsten 2011 ble en gruppe pasienter tilbudt DBT. Pasientene var fornøyd og følte de fikk mye utav terapien. Selv om kontakt med terapeutene var begrenset til få timer i uken følte de trygghet i at de når som helst kunne ringe hvis de sto foran en akutt krise. Hovedformålet med telefonkontakten i DBT behandlingen er å hjelpe pasientene til å bruke sine nylærte ferdigheter i hverdagen også i situasjoner der følelsemessig kaos gjør det vanskelig å tenke klart. Men så ble det postet ny melding på facebookveggen: Telefontilbudet skulle begrenses til arbeidstiden. Naturlig nok skapte denne meldingen ny utrygghet. Kriser begrenser seg sjelden til arbeidstiden. Facebookgruppa ble et sted hvor pasientene kunne dele sin uro og frustrasjon. Videre fikk de organisert flere protestbrev til administrasjonen. Men hvorfor ble tilbudet begrenset? Ifølge seksjonsleder Jan-Arne Hunnestad mangler det verken bevilgninger eller vilje. Derimot har ikke sykehuset greidd å rekruttere så mange psykologspesialister som de mener trengs for å kunne utbygge teamet slik de opprinnelig hadde tenkt. Jeg twitrer derfor i dag om de ledige stillingene og håper det kan hjelpe. Jeg har også kontaktet Nasjonalt Senter for Selvmordsforskning og Forebygging som driver opplæring av helsepersonell i DBT metoden.

I mellomtiden, hvordan løser helsevesenet slike problem? Det vanlige er vel at ledelsen tar en avgjørelse og så blir det slik. Men det mest nærliggende i en situasjon som denne må vel være å invitere brukerne med på råd. Brukerne sitter inne med mye erfaringer om virkningen av ulike måter å bli møtt på i en krisesituasjon. Bare det å bli tatt med på råd kan virke terapeutisk i seg selv. Fra å oppleve seg som maktesløse kan brukerne føle hvordan det kjennes å heve sin stemme for så å bli hørt! Istedenfor å stå som motparter i en konflikt kan man gå sammen om å finne kreative løsninger.

Uansett utfall i denne saken så har facebookgruppa vist seg nyttig for pasientene. Kan hende har pasienter ved flere psykiatriske avdelinger allerede organisert seg i lignende grupper. I tilfelle vil jeg gjerne høre om det. Nye typer møterom fører med seg nye muligheter og nye problemer, så det ville vært fint å kunne samle ulike erfaringer her. Hva gjør man for eksempel hvis noen skriver om sine selvmordstanker eller trangen til å skade seg selv? Hvilken effekt har gruppemedlemmer på hverandre? Hvordan blir forsøk på å trøste eller hjelpe tatt imot? Er det nødvendig med regler for samhandlingen? Er det noen grupper som har hatt innflytelse på bestemmelser ved avdelingen? Og hvilken betydning har gruppen hatt for medlemmene? Jeg oppfordrer alle med erfaringer eller meninger til å ta opp disse her på bloggen, så kan nystartede grupper bygge videre på disse erfaringene.