Om å slutte å straffe seg selv

Posted on mars 17, 2012

9


Jonas greier ikke å lære å lese. Læreren ydmyker ham og medelevene mobber. Jonas straffer seg selv ved å stille seg i en iskald dam midt på vinteren, hvilket resulterer i alvorlig lungebetennelse. Jonas er en romanfigur diktet opp av Jens Bjørneboe, men historien kunne godt vært hentet fra virkeligheten.

Jonas prøver å lindre skammen han føler ved å påføre seg selv smerte. Men hva har Jonas å skamme seg over? Det er læreren og medelevene som forgriper seg. Dessverre ligger det i skammens vesen at de som bruker sin makt til å undertrykke går fri mens de som blir misbrukt skammer seg. Skamfølelse er ikke helt det samme som dårlig samvittighet over å ha gjort noe galt. Det er mer som en vag altomfattende følelse av å være defekt som menneske. Denne følelsen oppstår ved at andre nedverdiger, kritiserer og dømmer oss, enten som privatperson eller som medlemmer av en uthengt gruppe. Og har vi først blitt lært opp til å føle skam så blir vi flinke til å opprettholde denne følelsen gjennom selvkritikk. Til alt overmål skammer vi oss også ofte over at vi lar oss nedverdige. Vi ser gjerne ikke at situasjon har oppstått i et ubalansert maktforhold. Følelsen av skam er deprimerende, passiviserende, angstskapende og smertefull, og vi er villig til å gjøre mye for å bli kvitt den.

Det å straffe seg selv i en eller annen form, ved å påføre seg smerte, nekte seg mat eller nekte å ta hensyn til egne grenser kan gi midlertidig lindring og brukes derfor av mange. Men selvpåført straff skaper nye problemer og mer skam i kjølvannet. Det er kanskje derfor at den mest populære lenken innen brukernes råd og erfaringer på Din Psykolog Online tar oss til et dikt om å slutte å straffe seg selv.                                                

Mennesker som har kommet seg ut av alvorlige psykiske lidelser forteller ofte at veien paradoksalt nok begynte med at de ga opp kampen om å bli bedre. For i kampen om å bli bedre lå forakten og skamfølelsen de følte mot seg selv for den de var i øyeblikket. I det de sluttet å klandre seg selv for at angsten styrte så mye av livet deres, at depresjonen hadde satt dem utav stand til å arbeide, eller at barndommens misbruk hadde fått dem til å miste selvtilliten, så fant de fram til en ny omsorg og godvilje mot seg selv. Kanskje fortjente de likevel bedre… Kanskje kunne de slippe mer straff… Kanskje kunne de få lov å være seg selv og være bra nok uansett… Kanskje hadde de gode sider og kunne bidra med noe meningsfullt… Noen beskriver et slikt vendepunkt nesten som en religiøs åpenbaring, mens andre jobber seg dit skritt for skritt ved å vise stadig mer respekt for seg selv. Noen greier det gjennom en god terapeutisk relasjon, andre gjennom å ta kontakt med likesinnede, og andre igjen gjennom å la en omsorsfull person i omgivelsene komme nær.

Likeledes har grupper av mennesker som har blitt nedverdiget, som for eksempel ulike etniske grupper og homofile, funnet frihet fra skammen ved å slutte å prøve og være som ”alle andre” og istedet gå sammen om å forlange respekt. Det er ingen tvil om at skam hjelper overgriperne på flere måter. Skamfølelse får oss til å trekke oss tilbake og tie og maktovergrep blir derfor ofte ikke avslørt. Skam får de undertrykte og misbrukte til å overta jobben med å dømme og straffe seg selv. Slik holder de seg selv nede og overgriperne slipper å få sin status utfordret. Å analysere overgrep utifra maktrelasjoner, fordommer og systematisk undertrykking gjør skammen mindre privat og åpner opp for at vi kan gå sammen om å kjempe mot framtidige overgrep. Dette skjer også nå innenfor psykiatrien idet brukerne går sammen om å hevde sine rettigheter. Å kjempe imot framtidige overgrep er ikke bare terapeutisk men også en svært viktig samfunnsoppgave, og for å komme dit er det viktig å slutte å straffe seg selv.

Posted in: tema i terapi