Hvor ble det av taushetsplikten?

Posted on februar 16, 2012

2


Joda, både psykologer og annet helsepersonell har fortsatt taushetsplikt. Som hovedregel skal behandlerne beskytte informasjonen pasientene gir dem så ingen uvedkommende får vite noe om det pasienten i fortrolighet har fortalt dem. Men i den senere tid har det skjedd en gradvis utvanning av taushetsplikt begrepet. Personvern kommisjonens meget lesverdige rapport påpeker at en stadig videre personkrets nå har rettslig tilgang til sensitiv informasjon om pasienter.  Innføringen av datateknologi har bidratt til et økende press på helsevesenet til å samle inn og registrere opplysninger om pasientene og gjøre dem tilgjengelige for forskning, statistikk, kvalitetssikring og kontroll. Elektroniske pasientjournaler har også gjort det enkelt for samarbeidspartnere fra ulike etater å dele informasjon. 

Uberettiget kommunikasjon av private helseopplysninger står i strid med menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8(1) som gir ethvert menneske rett til respekt for sitt privatliv, og taushetsplikt for helsearbeidere har vært en grunnsten for praksisen i flere tusen år. Men hva kan sies å være uberettiget kommunikasjon? Den Hippokratiske ed omtaler taushetsplikten som absolutt:

What I may see or hear in the course of the treatment or even outside of the treatment in regard to the life of men, which on no account one must spread abroad, I will keep to myself holding such things shameful to be spoken about. 

Siden har andre etiske retningslinjer, som for eksempel reglene fra World Medical Association, åpnet for at man kan dele taushetsbelagt informasjon når pasienten samtykker eller når det er reell og umiddelbar fare for at pasienten eller andre kan bli skadet og at denne skaden bare kan unngås ved å bryte taushetsplikten. Det er denne versjonen som psykologer tradisjonelt har forholdt seg til. Terskelen har vært høy for å dele informasjon ettersom taushetsplikten er nødvendig for at klienter fritt skal kunne åpne seg om vanskelige opplevelser og private forhold.

Fra denne grunnregelen har listen med unntak fra taushetsplikten vokst og vokst. I tillegg har ideen bak pasientsamtykke blitt sterkt svekket av tilfeller der pasienten tvinges til å samtykke av økonomiske hensyn, slik som ved opplysningsplikten overfor NAV for å få tilgang til velferdsordninger. Ved å tillate  forsikringsselskaper, banker og andre ikke helserettede institusjoner å be om samtykke til innhenting av taushetsbelagt informasjon (se lov) legger vi også veien åpen for flere tilfeller av tvungent samtykke. Det er på tide vi spør oss selv om folk under slike tilstander fortsatt er villig til å dele usensurert med psykologen og annet helsepersonell. Hvis vi har ødelagt denne tillitten er en slik utvikling med Hippocrates ord ”en skam”.

Slik jeg ser det følger utvanningen av taushetsplikten den generelle politiske utviklingen mot økende kontroll og overvåkning av befolkningen. Retten til privatliv underordnes andre behov. Innenfor helsevesenet viker retten til privatliv stadig mer for behovet for å kontrollere at hverken pasienter eller helsepersonell med refusjonsordninger lurer til seg statlige midler som de ikke har krav på. Videre er det til dels kravet om kostnadseffektivisering av tjenester som ligger bak den økende statlige kontrollen av driften av ulike helsetjenester – et mandat som også gir statlige organ rett til tilgang til informasjon om pasienter.  

Økt innsamling av informasjon begrunnes ofte med at det vil forbedre tjenestetilbudet. Ved ekstern kontroll kommer feil og mangler fram i lyset, og det vil kunne skjerpe interne rutiner. Men feil og ulykker skjer i mange tilfeller som følge av stort arbeidspress og utbrenthet blant de ansatte. Krav om effektivisering og økt dokumentasjonsarbeid kan føre til mer utbrenthet blant helsepersonell. Utbrenthet bidrar ikke bare til forhøyet sykefravær, men truer også kvaliteten på behandlingen. Paientene risikerer å møte utslitte og desillusjonerte helsearbeidere som fokuserer mer på papirarbeidet enn på pasienten.

Helseregisternes eksistens forsvares med deres verdi for forskningen. Jo mer informasjon, desto bedre forskning, og jo bedre forskning, desto bedre behandlingstilbud. Men verdien av statistisk informasjon på et så komplisert område som psykisk helse må antas å være meget begrenset. Informasjonen som samles inn må nødvendigvis være basert på grove forenklinger. Når administrative organer som for eksempel NAV så får makt til å påvirke utformingen av psykisk helsetjenester basert på slike overflatiske statistikker – til alt overmål også fortolket gjennom en bestemt politisk agenda – så er ikke resultatet nødvendigvis i pasientenes interesse. Et eksempel på dette kan sees i mitt tidligere blogginnlegg: Har sykmeldte plikt til å gå i terapi og bli friskmeldt innen tidsfrist? Helsetjenester kan like gjerne tenkes å kunne forbedres gjennom økt bruk av tilbakemelding fra brukerne og intervjuer med vel ansette klinikere.

Men hva så om vi er uenige i dagens lovgivning. Sitter vi fast i garnet eller er det noe vi kan gjøre?