Kritikk av diagnosekritikk

Posted on februar 9, 2012

20


Diagnotisering av psykiske lidelser får mye kritikk, men er denne kritikken berettiget? I somatisk medisin ville en lignende kritikk av diagnoser være nærmest utenkelig. En lege prøver ikke å unngå å diagnostisere kreft, diabetes eller influenza. I kritikk av psykiatrien sies det ofte at psykiatriske diagnoser sykeliggjør normale menneskelige reaksjoner på traumer og stress. Men sykdom er en normal reaksjon på traumer og stress. Barn som vokser opp med langvarig stress, som vold i hjemmet, seksuelt misbruk, mobbing på skolen eller andre former for giftig stress, står i økt fare for senere å utvikle hjerte og lunge sykdommer, leversykdommer, kreft, allergier og nedsatt immunforsvar i tillegg til psykiske lidelser som angst, depresjon og rusavhengighet. Vi reagerer med svikt i ulike systemer avhengig av interaksjonen mellom genetiske sårbarheter og miljøet. Men så er det selvfølgelig også fullt mulig å få både fysiske og psykiske lidelser uten å ha vært utsatt for stress utover det vanlige. Diagnoser utelukker ikke at vi forstår psykiske lidelser på mange nivå, inkludert biologisk, psykologisk, sosialt og politisk. Sykeliggjøring tror jeg har mer med holdningene våre enn med selve diagnosene å gjøre. Møter vi en kvinne i rullestol og ser henne bare som funksjonshemmet og ikke som kvinne så sykeliggjør vi henne. Det samme er tilfelle hvis vi møter en ung mann med schizofreni og ser bare et menneske med en alvorlig psykisk lidelse.   

Både psykiske og somatiske diagnoser har sine fordeler. Det kan være svært angstskapende å oppleve uforklarlige symptomer. Får man til stadighet hjertebank, svimmelhet, pustevansker og følelsen av at man holder på å besvime er det greit å få en diagnose – enten det nå er høyt blodtrykk, allergi eller panikk angst. Da vet man noe om hva man har å forholde seg til. Og har man voldsomme depresjoner og maniske perioder er det greit å få tilgang til kunnskapen fra forskningen på bipolare lidelser for å lære seg å unngå triggere. Når problemet har navn kan man lære mer om årsaker, forebygging og behandlingstilnærminger og det blir lettere for både forskere og andre å kommunisere og utvide kunnskapen om problemet. Til og med når diagnosen ikke refererer til en lidelse eller en sykdom men for eksempel en kognitiv stil som skaper visse problemer kan det være greit å ha et navn på det. Min erfaring er at barn som ikke får til å lære å lese og skrive ofte tenker på seg selv som dumme og blir sett på som late og disse barna kan bli svært lettet når de får diagnosen dysleksi.    

Likevel er diagnosekritikken ikke uten berettigelse. For det første vet vi enda for lite om psykiske lidelser til å lage et godt diagnosesystem hvor vi kan stille sikre diagnoser. For det andre så knytter det seg så mye fordommer til psykiske lidelser at selv om det ikke burde være slik, så virker ofte diagnosen stigmatiserende. Videre er alle kategorier en forenkling av virkeligheten og hvis behandlerne henger seg opp i lister med symptomer og ikke får tak i kjernen av opplevelsen så kan det virke veldig diskvalifiserende for den som lider. Sist men ikke minst så har det psykiatriske diagnosesystemet en gruppe diagnoser som går under betegnelsen ”personlighetsforstyrrelser”. Om denne diagnosegruppen har livets rett kan absolutt diskuteres. Her er selve navnet og forestillingen bak diagnosen stigmatiserende ettersom det refererer til at noe er feil med selve personen. Siden de fleste av oss tenker på personlighet som noe som utgjør kjernen av en person og er nokså uforanderlig, har ideen om den forstyrrede personlighet en krenkende og pessimistisk klang.

Forskning på personlighet generelt viser stort sett at den ytre situasjonen har veldig stor innflytelse på hvordan vi oppfører oss og at det er lite man kan forutsi på bakgrunn av personlighetstester. ”Personlighetsforstyrrelser” er også mye mer ustabile enn navnet skulle tilsi. Over halvparten av de som møter diagnosekriteriene for en personlighetsforstyrrelse faller inn og ut av diagnosekategorien hvis de evalueres systematisk hver måned over en periode på noen år. Livssituasjonen ser ut til å virke sterkt inn på symptomene. Flertallet av de som blir diagnostisert med personlighetsforstyrrelser har opplevd alvorlige traumer eller omsorgssvikt, og mye av det som oppfattes som problematisk atferd er utviklet som en måte å takle slike opplevelser på. Noen ganger fortsetter problemene fordi de traumatiserte forblir i krenkende miljø. Det er derfor ikke overraskende at problemene endrer seg når miljøet bedres eller overgrepene kommer mer på avstand i tid. Et oppfølgingsstudie fant for eksempel at ti prosent av de som hadde blitt diagnostisert med borderline personlighetsforstyrrelse ble «bra» igjen innen seks måneder – ofte som følge av forandringer i omgivelsene, som for eksempel at de avsluttet et problematisk forhold.   Bare en av ti i denne gruppen møtte fortsatt diagnosekriteriene etter 10 år. Et annet problem med «personlighetsforstyrrelser» er at de ofte forsvinner idet den diagnostiserte får behandling for langvarig bruk av rusmidler, går igjennom avvenning fra visse psykiatriske legemidler, eller får effektiv behandling for kronisk depresjon.

Så til tross for at jeg mener vi bør jobbe for å rive ned fordommer om psykiske lidelser heller enn å avskaffe diagnoser, så mener jeg vi må strebe etter å finne nye forståelser og nye navn på problemområdene som dekkes av diagnosegruppen personlighetsforstyrrelser.

Posted in: diagnoser